mandag 16. februar 2009

Hos legen.

Sitter og svetter på gangen og venter på min tur. Selvfølgelig forsinkelser som vanlig... Jeg er sikker på at alle lurer på hva som feiler meg... Så er plutselig stunden kommet. En alvorlig lege tar imot meg,hun vet hvorfor jeg kommer,hun smiler så vidt og jeg kjenner en irritasjon over at MIN lege selvfølgelig har ferie. Hun undersøker meg og spør meg hva jeg tror. Jeg svarer at jeg er sikker på at det er kreft. Hun svarer at hun er nok redd for det.. Hun tar en telefon til brystpoliklinikken på sykehuset. Hun forklarer saken for dem og sier på fagspråk at det er sterkt malign suspect. Men det språket kan jeg også. Sterk mistanke om ondartet kreft. Sånn,da fikk jeg altså bekreftet mistanken min. Inni meg er jeg også sikker på at det stopper ikke der... hvor skal dette ende...? Jeg får time på brystpoliklinikken allerede uka etterpå til trippelundersøkelse og en sykemelding i hånda. Hun ønsker meg alt det beste på vei ut.

Jeg kjemper mot tårene da jeg går gjennom venterommet. Når jeg kommer ut så skinner sola like flott,men jeg setter meg i bilen,på med aircondition og lar tårene og følelsene komme. Jeg sitter i bilen og gråter i 10 minutt og gir blaffen i de utenfor som kanskje lurer der de ser meg. Etter en stund tar jeg opp mobilen og ringer mannen min og søsteren min for å bekrefte mistanken. Det blir stille i den andre enden,ikke alltid lett å finne noe å si.. Søsteren min sier at hun vil bestille flybilletter til meg så jeg kan komme til henne i helga. Jeg sier jatakk til det. Kjenner at jeg trenger fred til å fordøye dette. Uten småtroll som krangler og slåss,må tisse eller ikke vil sove .. Jeg reiser på lørdag og skal hjem mandag kveld.

Jeg begynner å gråte med en gang jeg ser henne på flyplassen. Jeg har vært i ferd med å bryte ut i gråt på flyet også,men har klart å holde meg. Det er vanskelig å la være å gråte. Man har lyst til å gråte hele tiden,overalt.Det må store krefter til for å la være.Det blir mange og lange samtaler i løpet av helga.

Nå er spørsmålet der,er kreften bare i brystet eller har det spredd seg videre? Tirsdag kveld skal jeg på brystpoliklinikken. Jeg gruer meg så inderlig...

søndag 15. februar 2009

Hjemme igjen.

Det er helt uvirkelig å komme hjem igjen. Funnet kommer liksom enda nærmere. Samtidig som man skal la være å kollapse helt skal man også ta seg av unger,vaske et lass med skitne klær etter ferien og prøve å la livet gå som normalt. Tusen tanker svirrer rundtogrundtogrundt. Samtidig er jeg bombesikker på at det er kreft. Etter 12 år i helsevesenet og mye lærdom kan jeg alle symptomene utenat. At jeg ikke har reagert før!?! Symptomene er jo så innlysende og klare!!!! Og jeg som aldri har røykt,har trent jevnt,vært mer eller mindre slank,fått barn tidlig,ammet lenge,spist mye frukt og grønt.... Altså levt etter Kreftforeningens alle råd i alle år. Det eneste jeg ikke har gjort var å ta mammografi,men jeg var jo bare 41 år!!!!! De to minste er bare 3 og 4,5 år! Er knallbrun,men likbleik under brunfargen. Det går faktisk an!

Timene går,jeg gråter og gråter. Ringer rundt og forteller hva som venter meg. Sommerdagen er vakker og varm. Jeg går rundt i min elskede frukthage og mellom mine kjære sommerblomster og jordbærhage. Skal jeg virkelig bli nødt til å forlate alt dette?!?

Natt til den 7.7 ligger jeg bare å hiver meg rundt i senga,får ikke sove. Er et vrak når jeg står opp igjen. Timen er ikke før 13.30,selvfølgelig er min kjære fastlege på ferie så jeg får en annen kvinnelig lege har jeg fått opplyst. Prøver å få timene til å gå med å sole meg litt. Men timene går seinere enn snegla.

Klokka nærmer seg 13 og jeg setter meg i bilen for å kjøre til legen. Magen min er tom,men velter seg urolig rundt og rundt. Jeg ser mennesker som går rundt og koser seg i det fine været,barn som ler,pokker så urettferdig livet er!!!!