søndag 15. mars 2009

Ute igjen...

Fredag 26.8.2005. Klokka er 15,utskrivelsespapirene er klare og det er på tide å forlate avdelinga. Det er en deilig følelse å komme seg ut i det fri igjen.. Familien sitter i bilen og venter,nå kommer mamma hjem!!

Dagen etter skal jeg til frisøren for å klippe meg,vel,det blir vel heller snakk om å stusse tuppene. Jeg vet at det sikkert blir den siste klippen før håret går,med cellegifta,jeg gruer meg til hele opplegget..

På kvelden er det dametreff fra første operasjon hjemme hos en av dem. Det blir nok en gang puppeshow,alltid spennende å se hvordan de andre ser ut. Vi spiser god mat og skravla går til langt på kveld,kjempekos å treffe gjengen igjen og mye galgenhumor og rå latter gjaller gjennom stua. Her kan vi berolige og opplyse hverandre om smerter,ting som følger med og alt annet vi måtte lure på.

Dagene går med hverdagslige ting,barneselskapene står i kø denne uka.Torsdag 1.9.2005 er det 25 gr og storm. Fantastisk. Deilig varm fønvind som stryker rundt kroppen.. håret flagrer i vinden,enn så lenge...

Lørdag 3.9.2005 skal jeg på besøk til den ene av damene fra "rommet" vårt. Hun bor på Tau,så det blir togtur og ferje. Været er fantastisk i dag også. 20 gr og blå himmel! Sommergarderoben trenger ikke pakkes vekk,selv om vi er i september. Sol og varme gjør godt for en syk sjel.. Der sorg og glede går hånd i hånd... Det blir enda en koselig kveld med god mat og drikke. I dette laget er det også lov å felle tårer. Skravla går til det er på komme seg av gårde,før siste ferje forlater Tau.

Vi har hatt en diskusjon gående siden jeg fikk kreft... Planen var at jeg skulle være med min eldste sønn og klassen på tur til Polen mm,med De hvite fredsbussene,fra 7 til 14.9. Vi har vært med på dugnad og innsamling av penger hele det siste skoleåret for å dra på denne turen,og vi har gledet oss begge to.(Jeg og min eldste sønn.) Nå betyr det mer enn noen gang å være med,for meg,men kommer jeg til å klare det? Både fysisk og psykisk?!? Det er en tøff tur vi skal ut på... Men bruker jeg å være den som gir meg uten kamp....?