onsdag 29. april 2009

Håret faller av/ Roligere tider



















3.10.2005. Det er tid for mitt månedlige besøk hos fastlegen min som jeg er veldig fornøyd med. Han har vært min støtte fra dag en og er en god samtalepartner og oppmuntrer. Han fokuserer stadig på min psykiske styrke; at dette skal jeg klare,dette går bra! Samtidig lar han meg få lov til å være sint/lei meg for at nettopp jeg skulle havne opp i denne situasjonen.. Jeg snakker med ham om alt,det er ingenting jeg ikke våger å si til ham.. Fantastisk godt å ha en slik lege i min situasjon..


Neste dag kommer kreftsykepleieren min. Hun kommer etter mitt ønske,nå hver 14. dag. Fantastisk menneske det også. Jeg kan snakke med henne om ALT,hun gir meg svar på alt,fikser alt og støtter meg i ulike situasjoner. Hun har også kontakt med min fastlege,så jeg føler at jeg har et godt nettverk rundt meg i sykdommen. Jeg har også en fysioterapeut som gjør en utrolig jobb,både fysisk og psykisk.. 3 personer som er der for meg, i tillegg til mannen min.


Etter som dagene går begynner formen å bli bedre. Etter cellegifta er man passe dårlig i 2 uker,da raser også blodprøvene nedover,men den tredje uka blir formen bedre,matlysten kommer tilbake og blodprøvene nærmer seg stort sett normalen...


I de to ukene som har gått har jeg sett at håret har begynt å løsne litt her og der... Man får en vanvittig kløe og svie i hodebunnen etterhvert..holdt på å bli sprø en stund.. Jeg har den siste uka før neste cellegift gått med det lange håret mitt i hale,for at det ikke skal bli hår overalt. Mye av panneluggen min foran er forsvunnet også. Etter dusjen 11.10 innser jeg at jeg bare må gjøre noe drastisk.. dette orker jeg ikke mer... hverken av kløe og svie,eller håravfall ... Man kommer til et punkt der man har fått nok...selv om løsningen på problemet er å ta håret..


Jeg klipper av den lange halen min rett overfor strikken og legger det i en plastpose for å ta vare på den. Så drar jeg ut alt det løse håret før jeg tar maskina frem og barberer av det jeg klarer foran,mens tårene triller...nå skjer det som jeg alltid har fryktet: det å få kreft og måtte ta cellegift og miste det lange håret jeg har hatt nesten hele mitt liv.. Mannen min må overta og barbere bak.. Når vi er ferdige og jeg ser meg i speilet, er det med et tungt hjerte at jeg må innse at det lange håret er borte..men samtidig får jeg vasket vekk skorper og flass i hodebunnen og smurt den inn med en god krem slik at jeg slipper den vanvittige svien og kløen...herlig..


Vi roper inn minstegutten på badet for å vise fram hvordan mamma ser ut uten hår..,han sier bare; ok,og går inn på rommet sitt for å fortsette og bygge lego. Ikke noe problem for ham,det.. Minstejenta tok det forferdelig tungt. Hun har også langt hår..slik som mamma.. Hun blir helt fra seg og begynner å gråte og vil også fjerne alt håret sitt.. hun trenger mye tid på å godta dette..stakkars mamma som ikke har hår.. Hun må til stadighet kjenne på hodet mitt som er nesten helt glatt.. Samtidig med dette begynner også alt hår på kroppen å forsvinne og da mener jeg alt... Det verste er når øyenbryn og øyenvipper også forsvinner.. da mister man mye av personligheten og utseendet.. En ny periode begynner...der man ser seg i speilet og lurer på hvem som er der... kjenner ikke henne jeg...


Dagen før neste cellegift tar man ny blodprøve for å sjekke at alt er ok. Er det ikke det,tar man ny blodprøve neste dag ,og slik fortsetter det..


12.10.2005.Inn på legesenteret for å ta blodprøver,så er det bare å vente.


13.10.2005.Blodprøvene var godkjent,så da er jeg klar for cellegift nummer 2.


----------------------------------------------------------------------------------


01.02.2008. Tid for fysio igjen på morgenen. Herlig..nakken har vært vond lenge nå,så hun har nok å gjøre,som vanlig...


Det er fredag og de to minste skal på avlastning,et tilbud vi har fått gjennom kommunen,med hjelp av kreftsykepleieren. En helg hver måned. Vi har vært så heldige at en god venninne tilbød seg å ha dem.. vi er kjempefornøyde med tilbudet og avlastningshjemmet vårt.


Jeg har planlagt å reise til den eldste datteren min i helga, som bor i Kristiansand med mannen sin. Mannen min er offshore så det er bare meg hjemme da.. Jeg tar fly,orker ikke kjøre,blir for trett.. Har jo mye å snakke med henne om også, som bor et stykke unna. Det kan snakkes mye per telefon,men det blir noe annet å snakkes ansikt til ansikt. Samtidig var vi ute og shoppet og jeg fikk handlet litt til henne,det satte hun pris på. Bare kos og god mat..En avslappende helg som gir nye krefter til å fortsette løpet videre...


På mandag våknet jeg og hadde rett og slett blitt syk i løpet av natta.. Før jeg fikk kreft så har jeg verken hatt influensa eller omgangssyken,så jeg er ikke vant til å være syk... Jeg hadde feber og verk i hele kroppen.. Var rett og slett helt elendig til langt ut i uka. Måtte avbestille fysio og lå syk hele uken og begynte ikke å bli bedre før på søndag,som var morsdag.. En hel uke syk....hmmm...


10.3.2008 må jeg til legesenteret for å ta de obligatoriske blodprøvene før legebesøkene på kreftpoliklinikken..


17.mars 2008 er det tid for den vanlige 3 månederskontrollen hos min lege på kreftpoliklinikken på sykehuset. Utviklingen på skjelettmetastasene har holdt seg på et minimalt nivå,ingenting er bedre enn det!!


De neste ukene går med til fysio,trening og svømming. Har også begynt å gå mye tur i det fine vårværet. Det er viktig å trene opp muskulaturen rundt skjelettet,de trengs den dagen kreften begynner å gjøre for stort innhugg i beinvevet. Det gjør utrolig godt med frisk luft for kropp og sjel.. Mye tankearbeid blir unnagjort da..














Endring i min blogg

29.4.2009. Mange av dere lesere lurer på hvordan jeg har det nå.. Derfor vil jeg fra nå av kjøre bloggen min i 2 deler. I første del fortsetter jeg der jeg er,fordi jeg synes at hele løpet er viktig. I del to hopper jeg et godt stykke frem,til 2008. Jeg fortsetter første del til jeg når frem til dette årstallet. Håper dette ikke blir forvirrende for dere lesere...