søndag 26. juli 2009

Ja!! Jeg har kreft!

Dette skrev jeg en av gangene jeg var innlagt .... Jeg var kjempelei meg og ensom og lå under dyna og gråt før jeg tok pennen fatt,for å få det ut..

Ja! Jeg har kreft for pokker!! En ting er å vite!! Noe annet er å erfare! Ingen vet hvordan det er før en har prøvt det!
Man blir plutselig frarøvet sin normale eksistens:gå på jobb,delta i livet utenfor husdøra,gå på byen,ta en tur på sparket,drikke,spise og gjøre det man vil til enhver tid..

Neida..nå skal man unngå store folkemengder pga lavt immunforsvar. Havne inn på sykehuset til alle døgnets og ukas tider. Livet består plutselig av operasjoner,smerter,blodprøver,cellegift,håravfall,medlidenhet
,kvalme,uvelhet,uvisshet,medisiner,trøtthet og navn og fødselsdato takk?? Jeg er sååå lei..send alt dit peppern gror!!!

Er man også så uheldig å få en sykdom i tillegg til kreften er iallefall lista lang:... Man blir kjørt gjennom alle sykehusets maskiner og røntgen,med og uten kontraster,radioaktive stoff mm...og det evinnelige: navn og fødselsdato,takk? Er det rart man blir deppa?!

Jada;jeg vet jo at alle gjør sitt for at jeg skal bli frisk,men likevel kan ingen garantere meg at jeg lever om 2 år...

Pleiere som jobber med kreftsyke har tydelig nok å gjøre,men av og til bør de kanskje også tenke litt på den som ikke henger mest i bjella hele tiden...som meg... Kanskje er det DEN pasienten som trenger 10 minutts omtanke,en varm hånd å holde i og en god samtale.. En god prat kan gjøre mye mer enn medisiner..

Når man bare gråter,har svarte tanker og ser ingenting positivt kan det bli lange dager og netter på enerom... Og på stua treffer jeg stort sett bare pasienter som kunne vært mine foreldre eller besteforeldre,altså ingen jevnaldrende.

Og når samtalen alltid skal handle om sykdommen deres får en vite mye en ikke er interressert i å høre om. Min egen sykdom er reell nok og uvissheten om min livslengde tung nok....