torsdag 12. mars 2009

Operasjon igjen..




23.8.2005. Jeg er på vei inn døra til sykehuset igjen...har veldig lite lyst. Ser på menneskene rundt meg og lurerpå om de som er noenlunde friske husker på å være glad for at de er det,eller tar de det som en selvfølge? Det har aldri jeg gjort. Og alle de som maser om at de blir så og så "gamle",30,40,50. Da har jeg alltid sagt: du skal være glad for hvert år eldre du får lov å bli,ikke syte om alderen. Man skulle bare være takknemlig! Det er ikke alle forunt å nå de tallene....


Denne gangen skal jeg møte direkte på avdelingen,4E. Sommerferien er slutt,så nå er alle avdelinger i drift igjen. Dagen går med til det samme som sist,samtaler,undersøkelser,mat,venting,venting og venting.. Denne gangen ligger jeg på rom med allslags pasienter,desverre.


Jeg lukker meg litt inn når jeg må høre på den taletrengte damen i nabosengen om hvor forferdelig hun har det,stakkars. Hun forteller om et lite inngrep i magen(ikke noe alvorlig),men hun har såååå vondt og det er såååå synd på henne. Etter en stund blir jeg irritert og trekker for forhenget. Makan! Men hun gir seg ikke, skravla går likevel..hele tiden om det samme.. Til slutt blir jeg så irritert at jeg hopper ut av sengen og gir henne ei lekse,bokstavelig talt. Noe a la dette: jeg vet ikke hvem som har det verst av oss to,deg eller meg!? Du har bare hatt et lite ufarlig inngrep og kan dra hjem like frisk og rask! Jeg har kreft,skal opereres for andre gang på 4 uker,så er det cellegift og strålebehandling som venter meg de 7 neste månedene! Så kanskje du skulle synes litt mindre synd på deg selv og ikke plage andre med unødig informasjon!! Så snudde jeg på hælen og gikk ut..,men samtidig fikk jeg med meg noen takknemlige blikk fra de andre på rommet. Var nok ikke bare jeg som hadde fått nok der nei..,men folk tier som oftest stille.. (kjenner jeg blir irritert bare av å tenke tilbake..


23.8.2005. Dagen for operasjon nr 2 er kommet. Jeg tar nok en gang løypa gjennom dusjen og gjør meg klar for operasjon. Kirurgen kommer og vil snakke med meg,han rakk det ikke dagen før.. Problemet med denne operasjonen er at han kan ikke love meg at jeg har noen brystvorte når jeg våkner etter operasjonen. Svulsten lå så tett oppunder huden at det kan bli vanskelig å få 0,5 cm rene kanter uten å ta brystvorten. Han spurte om dette på forhånd slik at de skulle slippe å avbryte operasjonen fordi jeg ikke var informert.

Jeg spurte forøvrig nattevakten som kom inn for å vekke meg om hvilket nummer jeg hadde på listen. Fikk beskjed om at jeg var nr 1. "Kreftpasientene skal nå alltid få gå foran",kom det surt fra damen bak forhenget. Sykepleieren bare ristet på hodet. De var nok mektig lei av henne. Hun hang i klokka det meste av natten..

Jeg er på vei ned og jeg kjenner nok en gang angsten for narkosen. Har fått ekstra premedikasjon denne gangen også,så jeg er litt salig,men likevel.. Jeg blir også denne gangen møtt av et operasjonsteam som vet hva det dreier seg om,så jeg føler meg sånn noenlunde trygg

Jeg våkner etter operasjonen og er like kald og kvalm som vanlig. De gir meg kvalmestillende i veneflonen,så det gir seg litt. Jeg er veldig spent på resultatet etter operasjonen og spør om de tok brystvorten,men sykepleierne sier at de ikke vet,jeg må vente til kirurgen kommer innom. Jeg prøver å kikke under for å se etter brystvorten,men det er så godt plastret at det går ikke.

Jeg går tilbake til drømmeland igjen,timene går. Våkner av at jeg føler at noen er rundt meg. Åpner øynene og der står kirurgen min. Han forteller at de måtte ta brystvorten,det var ikke mulig uten,denne gangen ble det også brystbevarende. Jeg kjenner at jeg blir lei meg. Hvordan blir dette seende ut da? Forfengeligheten lever jo,uansett..

Ettermiddagen kommer og jeg blir kjørt opp på rommet igjen. Trekker meg tilbake bak forhenget,føler ikke behov for å snakke med de andre her. Savner fellesskapet med damene mine fra første operasjon..

Dagen etter er jeg spent på resultatet etter operasjonen. Bandasjene skal av på legevisitten. Tiden går seint mens jeg venter..det var det med å vente da... Endelig er de der..sykepleieren tar av og jeg kikker spent ned..well..vakkert er det da ikke..

De neste dagene går uten spesielle begivenheter,her er det ingen til å lage liv...

Bildet ovenfor viser brystet med strålemerking,men det var slik det så ut etter operasjonen..

Tid for ettertanke...

Fredag 19.8.2005. Natten har vært lang... Tankene har dreid seg om hvordan månedene fremover skal bli.. Og så utgjort at jeg må ta ny operasjon! På`n igjen!! Jeg kunne bli forbannet bare av tanken..,men hjelper det? Nei. Gruer meg som er hund til cellegiften. Det er en tøff kur,det verste for meg er å miste håret. Vanskelig å tenke på at fremtiden byr på mye vondt,smerte både i fysisk og fysisk forstand..

Søndag 21.8.2005 er det familieselskap for min yngste sønn som har hatt bursdag. Jeg er fast bestemt på å gjennomføre selskapet uansett hvor elendig jeg føler meg. Egentlig har jeg helst lyst til å gå og legge meg og grine,men jeg har bestemt meg for at ungene ikke skal lide pga dette,da blir det selskap,ferdig med det!!

Mandag 22.8.2005 har jeg time hos fastlegen min. Vi sitter og diskuterer resultatet av kontrollen og løpet jeg skal gå videre. Jeg klarer som vanlig ikke la være å gråte.. Godt jeg har en fastlege som står på min side og som har empati..jeg er ikke bare en pasient i rekka..

mandag 9. mars 2009

3-ukerskontroll...

18.8.2005 Dagen er kommet.. dagen da jeg skal få svar på hva som skjer videre.. Natten har vært dårlig...det er umenneskelig å vente.. vente på svar som betyr mye for livet fremover. Ikke bare mitt liv,men også resten av familien min sitt liv...

Jeg har med meg min kjære nabo. Hun har jobbet lenge på kreftavdelingen. Greit å ha med seg noen når man skal få mye viktig informasjon. Mannen min er offshore.


Dagen blir lang,vanskelig å finne på noe fornuftig.. Klokka nærmer seg 11.30 og jeg begynner å gjøre meg klar.. står foran kleskapet og ser.. Hva i all verden skal jeg ha på meg,klarer ikke å samle tankene.. Er endelig ferdig og går over gata til naboen. Hun står også klar,så vi setter oss i bilen,hun kjører...


Veien opp til avdelingen er lang...veldig lang. Da vi kommer opp sitter 3 av de andre damene på gangen,den fjerde er inne. De 3 første har fått forsåvidt greie beskjeder;de skal ikke ha cellegift,kun strålebehandling og antihormonbehandling. Kjekt å treffe de andre igjen,vi har mye å skravle om. .

Så er det endelig min tur.. Jeg setter meg spent ned sammen med følget mitt. Kirurgen ser på meg. For å oppsummere: de har tatt for lite ved forrige operasjon,det er ikke "rene" nok kanter,så jeg må under kniven igjen. Jo,kreften er ondartet,så de vil kort tid etter neste operasjon sette i gang med cellegift,FEC-kur,JA:jeg kommer til å miste håret. Det var det første jeg spurte om... Jeg som alltid har hatt langt hår.. Etter cellegiften blir det et par ukers opphold,så setter de i gang med strålebehandling. 25 behandlinger over 5 uker. Deretter blir jeg satt på antiøstrogenbehandling fordi min kreft er østrogenavhengig,den skal jeg gå på i 5 år...

Sånn er livet...

søndag 8. mars 2009

Som dagene går...

Mandag 1.8.2005 må jeg innom sykehuset en liten tur igjen for en siste sjekk. Alt er ok så jeg blir skrevet ut,heldigvis.

Jeg tenker hele tiden på hva svar jeg får når jeg skal inn til etterkontroll den 18.8.2005. Det blir mye å tenke på og lenge å vente.. Det var den ventinga ja... Fremtiden avhenger av det svaret jeg får på den kontrollen.
"La ikke lengslene etter fremtiden,hindre deg i å leve i nuet."

Jeg sitter på terrassen og prøver å nyte sommerdagen med familien. Minstejenta er veldig nysgjerrig der jeg sitter i bikini. Er stadig bortom og bretter ned overdelen og ser på arrene. Ned med bikini og opp med armen. Vil stadig kose. Endelig er mamma hjemme igjen! Gutten sjekker bare en gang,så er det ikke mer å bry seg om,men vil gjerne ha kos han også. Det tikker stadig inn meldinger på mobilen. Alle lurer på hvordan det går. Gjengangeren er at: jeg vet ikke hva jeg skal si.. Men man trenger ikke alltid å si så mye om selve sykdommen,den kan det bli mer enn nok av...

På onsdag drar jeg på besøk til en venninne,godt å skifte stue litt. Lufte litt tanker med en som står helt utenfor familien. Alltid godt å ha noen å snakke med og som samtidig forstår hva det dreier seg om..

Torsdag 4.8.2005 må mannen reise offshore igjen,så det bli bare meg og ungene hjemme. Men det blir mange og lange telefonsamtaler mellom oss mens han er ute.

På lørdag tar jeg meg en tur innom jobben og blir møtt med glede både av pasienter og arbeidskolleger. Det er første gang jeg møter mine arbeidskolleger siden jeg fikk beskjeden om at jeg har kreft. Alle lurer på hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg blir sittende lenge og snakke med dem om det som har skjedd.

Hver eneste natt jeg legger meg begynner tankene å surre.. Jeg tenker på sykdommen og hvordan dette skal gå. Jeg tenker også på min følelse om at det ikke stopper med dette... Jeg har jo spredning til lymfesystemet,det sirkulerer rundt i hele kroppen,da må det være fort gjort at noen kreftceller setter seg fast her og der... Samtidig grubler jeg over hvordan det er å dø.. Jeg gråter mye.. Jeg bruker hele nettene til å gruble til slutt. Jeg blir gående som en søvnløs zombie på dagtid,det blir mang en kvil på sofaen eller solsenga,en dårlig sirkel...

Mandag 8.8.2005 har jeg time hos fastlegen min og skal fjerne stingene under armen. Dette er første gang jeg snakker med ham etter at jeg fikk påvist kreft. Det blir tøft for deg dette,Synnøve,blir jeg møtt med. Får bare lyst til å grine med en gang jeg.. Vi snakker en god stund. Han kommer stadig tilbake til at: er det noen som har styrke til å klare dette, så er det deg. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det han sier mens tårene mine siler. Men det er godt å ha ham tilbake,han lover meg at det er lenge til han skal ha ferie nå. Jeg har alltid syntes at min fastlege er god å snakke med. Samtidig er han flink til å trykke på de rette knappene hos meg når jeg har behov for å få noe ut..

Uka etterpå går jeg på besøk til den eldste som var på rommet. Vi sitter og skravler mens timene går,vi har uendelig mye å snakke om.

Tirsdag 16.8.2005 fyller min yngste sønn 5 år. Dagen blir feiret med bare oss her hjemme,jeg har ikke overskudd til mer. Barneselskap og familieselskap blir utsatt en stund. Men gaver og feiring blir det likevel.. Men jeg lover meg selv at for fremtiden skal ikke barna gå glipp av noe pga min sykdom!