tirsdag 7. april 2009

Kan det skje meg,kan det skje deg..

Torsdag 22.9. Det er en befrielse å komme seg ut av sykehuset etter cellegifta... Prøver å kjenne på kroppen hvordan den kjennes ut.. Vi drar hjem for å hente de 2 minste i barnehagen..hverdagen kaller,ingen bønn.. Middag neste,hva skal vi ha i dag da... Det blir noe lettvint,foreldremøte også i kveld...

Formen kjennes bra ut foreløbig så vi gjør oss klar til å gå. Vi har avtalt med førskolelærer og styrer om å informere foreldrene på dette møtet.. Barna deres skal snart treffe en kreftsyk mor i barnehagen hver dag og barna deres skal omgås to søsken som kommer til å snakke om deres opplevelser rundt det å ha en kreftsyk mor. Min begrunnelse for å gjøre dette er fordi jeg mener at ærlighet varer lengst..

Foreldremøtet er snart over og det er vår tur.. Ser at personalet sliter før de får sagt at jeg ønsker å si noe.. Ordet er mitt.. Det er vanskelig,jeg har lyst til å gråte før jeg i det hele tatt har begynt. Jeg får et trøstende håndtrykk og blikk av min mann før jeg kommer i gang. Det jeg forteller gjør inntrykk på alle etter hvert ser jeg.. det er snart ikke et tørt øye blant de som er tilstede. Jo,det kan være tøfft å få vite slikt. Kreft er plutselig kommet så nært,sykdommen er plutselig blitt truende.. Kan det skje meg,kan det skje deg..