torsdag 26. februar 2009

Ventetid....

Dagene går... hver dag er dagens post et spennende øyeblikk samtidig som hver dag er en bunnløs fortvilelse... Tre dager etter at jeg får beskjeden om at jeg har kreft må mannen reise offshore igjen. Vi blir enige om at det beste er å la livet fortsette som før. Ingen kan gjøre noe for meg likevel.. Jeg bruker dagene til å kose meg med ungene.

Så kommer endelig brevet jeg venter på. Operasjonsdato er fastsatt,innleggelse blir 25.7.2005. Hva skal jeg finne på for å få dagene til å gå ...vente,vente... Jeg gruer meg til det løpet jeg skal begynne på. Operasjon,cellegift,strålebehandling. Heldigvis vet jeg ikke enda hvor slitsomt dette kjøret skal bli. Det er fordelen med å gjøre ting for første gang...
Vekta går nedover,det blir dårlig med mat på meg,det finnes ikke matlyst. Jeg bestemmer meg for å ta med meg ungene til min søster igjen. Vi setter oss på toget til østlandet onsdag 20.7.05 og blir der til lørdag 23.7.05.

Jeg skal innlegges på mandag og jeg lurer på hva som venter meg.. Søndagen blir en evig runddans i grøss og gru. Prøver å pakke for ungene som skal til farmor og farfar og mitt eget... Jeg tenker stadig tilbake i tid...tenker på hvordan livet var da og da.. da visste jeg ikke noen ting om kreften og alle lidelsene den kommer til å påføre familien min...

onsdag 25. februar 2009

Min største sorg...

Dagene går,jeg venter på innkallelsen til operasjonen... jeg har allerede funnet ut en ting..å vente skal bli noe som vil være en stor del av livet fremover. Tankene kretser hele tiden rundt og rundt.. hvordan skal fremtiden bli..vil det bli noen fremtid?

Jeg prøver å fungere normalt. Ungene krever sitt.. Det er selvfølgelig et håpløst tidspunkt å få en slik beskjed på. Rett før en lang sommer og stengt barnehage. To små på 3 og 4,5.. Vi er enige om å være helt åpen om sykdommen,både til barna og omverdenen. Det gjør alt mye lettere,man slipper alt hemmelighetskremmeri.

Det er på tide å informere ungene,alle 4. For de to eldste blir det nok et sjokk. De spør hva som er verst tenkelige situasjon og det gjør meg forferdelig vondt,nesten umenneskelig, å fortelle at jo: det er at mamma kan dø. De to minste velger vi å skåne for den delen... Jeg kjemper mot tårene når jeg sitter med min eldste sønn på terrassen i strålende solskinn og må fortelle ham at mamma kan dø,han er da 14,5 år.. Eldste jenta er 21,5..

Barnehagen blir også informert,skolen er allerede stengt for sommeren.

Igjen og igjen er det en tanke som svever rundt i hodet mitt: min største sorg er at jeg påfører ungene mine denne smerten,å kanskje miste sin mamma,å leve i usikkerhet fremover.. Jeg som lovte meg selv da jeg fikk barn, at alt det jeg ikke fikk av omtanke og kjærlighet i barndommen,det skulle mine barn få så lenge det stod i min makt. Nå var det ikke sikkert at jeg fikk følge de 2 minste til de var 10 engang. .

Den dag i dag er det min største sorg. Å forlate mine barn,svikte dem,påføre dem så mye smerte... Jeg vet at det ikke er min skyld,men det hjelper ikke... Værså snill:la meg våkne fra dette marerittet......

tirsdag 24. februar 2009

Brystpoliklinikken neste...

12.7.2005,17.45. Endelig er timen kommet. Jeg kommer inn på venterommet til brystpoliklinikken og ser meg rundt..damer i alle aldre,men stort sett eldre enn meg..alle ser like nervøse ut. Vi ser prøvende på hverandre,prøver å holde maska. Noen har mennene sine med seg. Andre ikke. Jeg har valgt å gå alene. Da slipper vi å styre med barnevakt..de er det ikke flust av. Og på en måte føler jeg behov for å takle dette alene,å ha kreft er en ensom sykdom,veldig ensom...

Endelig er det min tur,mammografi er første post. Brystene blir skvisa inn mellom to gjennomsiktige plater,mest mulig av brystet må inn,så her nytter det ikke å være sjenert...Har hørt så mye om hvor vondt dette skal være,men det synes ikke jeg... Begge brystene blir scannet,så er det ut på venterommet igjen mens legen sjekker resultatet. Vente,vente...dette skal bli noe av det jeg gjør mest i årene fremover,alltid vente på ett eller annet....

Så blir jeg ropt inn igjen til ultralyd,jo det viste seg å være en svulst på mammografien,over 2,7 cm i diameter,rett under kanten på brystvorta. Ultralyden viser det samme,en stor flekk vises på bildet,men de ser bare den ene.. Det er jo positivt... Så er det ut på venterommet igjen...

Lege,klinisk undersøkelse og biopsi er neste.. Jeg legger meg på benken og han klemmer på brystene,kjenner under armene og sjekker alle lymfepunkter. Så skal de ta biopsi...stikker en tykk nål inn i svulsten og roter rundt. Det er jæ... vondt,har mest lyst til å skrike,de stikker flere ganger rundt omkring for å ta ut vevsprøver. Etterpå er det ut på gangen igjen,vente,vente..

Noen kommer og noen går mens jeg sitter der,det går på rundgang. Så er det min tur igjen. Legen er alvorlig når jeg kommer inn,ser prøvende på meg. Nå,hva tror du selv?,sier han. Jeg sier at jeg er sikker på at det er kreft og at det sikkert har spredd seg til lymfene også. Samtidig tenker jeg at han vil at jeg skal si det selv,at jeg skal sette navn på sykdommen min. Du har nok desverre rett i at det er kreft sier han,men foreløbig ser vi ikke at det har spredning. Han spør om jeg vil ha brystbevarende operasjon eller ta hele brystet. Jeg velger brystbevarende operasjon når han sier at det er like sikkert som å ta hele brystet. Vi snakker om funnet,løst og fast,ting går rett inn og rett ut... Han sier han vil sette meg opp til operasjon snarest mulig,så jeg slipper å vente så lenge.. Det er både positivt og negativt at det er midt i sommerferien,mindre operasjoner,men også mindre folk på jobb.. Jeg vil få brev i posten om tidspunkt for operasjon,vente,vente.. Jeg går ut med titusen tanker i hodet.

Været er fremdeles like flott,men jeg kan ikke glede meg over det... Jeg setter meg på benken på lekeplassen utenfor sykehuset for å få på plass alle inntrykk,tanker og følelser før jeg kjører hjem. Det hele føles som et mareritt,men mareritt våkner man av,dette gjør man ikke.. dette marerittet skal følge meg hver eneste dag,time,minutt,sekund....jeg har ondartet kreft...... skal jeg dø fra ungene mine....?