onsdag 25. mars 2009

Cellegift nr 1...

Torsdag 22.9.2005. Det har vært en lang natt.. dårlig med søvn,gruer meg noe vanvittig til det som venter... Hvordan kommer de neste månedene til å bli,dagene,timene...? Hvordan kommer jeg til å reagere på cellegiften? Alle har bare hørt og sett skrekkhistorier om oppkast,elendig form,grusomme dager og netter,håret faller av... Vi har vel bare sett det på film!?!

Klokka er 9 og vi er på vei til sykehuset.. Jeg har tatt mine medisiner som skal tas på forhånd for at kroppen skal takle cellegifta best mulig.. bl a kvalmestillende. For noen dager siden tok jeg blodprøver for å se at alle verdier er ok før oppstart. De vanligste bivirkningene av cellegift er kvalme,oppkast og håravfall. Alle brystkreftpasienter under 55 år med spredning til lymfekjertler i armhulen får cellegiftbehandling i seks måneder fra operasjonsdato. Noen kvinner under 55 år får tilbud om cellegift selv om de ikke har spredning til lymfekjertlene.

En FEC-kur består av 3 væsker: Fluorouracil,Epirubicin og
Cyclophosfamide,derav navnet FEC. Kvalmestillende blir også tilsatt kuren. Bivirkninger av kuren er sårhet i munn og svelg og andre slimhinner. Den kan i sjeldne tilfeller gi skade på hjertemuskel. Man kan få fall i blodverdier: Lave hvite blodlegemer gir økt infeksjonsfare. Lave blodplater gir blødningstendens. Lave røde blodlegemer gir lav blodprosent. Tretthet er et problem. Forstoppelse følger også med.

Epirubicin gir rød/rødfarget urin den første dagen,og det ble litt av et sjokk da jeg gikk på do... Den er sterkt irriterende for hud og vev omkring blodåren. Det er viktig at cellegiften ikke kommer utenfor hud og vener,da må man straks si fra.

Cellegiften blir gitt hver 3. uke,men et par dager i forkant må jeg ta blodprøve for å se om verdiene er på akseptabelt nivå,hvis ikke blir cellegiften utsatt dag for dag inntil verdiene er på det godkjente nivået. Får man feber over 38,5 etter cellegift må man straks ringe kreftavdelingen for videre vurdering/innleggelse.

Klokken nærmer seg 9.30 og vi venter på å komme inn. Jeg er nervøs,kvalm,svetter og er rastløs til tusen... ser på de andre som sitter der.. Pasienter i alle aldre.. med og uten hår..den ene ser mer elendig ut enn den andre,noen tynne som beinrangel.. og jeg har ingen problemer med å se hvem som har parykk.. Å grøss og gru..

Så blir jeg ropt inn. Det er min tur til å begynne på det som skal bli det verste jeg noen gang har tenkt meg.. Sykepleieren,Marianne, som skal bli min faste sykepleier, prøver på beste måte å oppmuntre meg,men det er ganske bortkastet for min del.. Jeg blir informert om hva som skal skje.. Hun setter en veneflon i hånda,treffer heldigvis på første forsøk.. så er det ei sprøyte med saltvann først for å sikre at veneflonen er på rett plass.


Jeg ser opp på stativet,innholdet i den ene posen er rød som husholdningssaft,de to andre er blanke. Hun setter dryppet i gang... kjenner jeg blir dårlig bare av synet...det svir der væsken går inn.. cellegift...det heter jo ikke gift for ingenting. Den skiller ikke mellom syke og friske celler..den dreper rubbel og bit. Tiden går sent,det drypper sakte,men sikkert... jeg vil hjem...! Jeg føler meg jo helt frisk..hvorfor må jeg gjennom dette da..???


Endelig er posene tomme og jeg får saltvann tilslutt for å rense blodårene etter cellegifta. Jeg får informasjon om ting som kan skje i ettertid og får med meg blodprøveskjema til neste cellegift. Så er det på tide å dra hjem....

tirsdag 24. mars 2009

Parykk..

Onsdag 21.9.2005,jeg er på vei for å bestille parykk... Så lite jeg enn har lyst.. Jeg gremmes bare av tanken.. Jeg!? Som er så kresen at jeg har hatt samme frisør i 20 år for å slippe å gå hjem og være misfornøyd!!??!!

Jeg ser skiltet på døra,ser meg rundt før jeg går inn.. er det noen som ser meg tro? Ikke rart de har laget det så anonymt.. for å skåne klientene... Opp en trapp,så står det et navn på ei dør,det er visst her ja... Jeg banker på og går inn,blir tatt i mot av en dame som tydelig vet hva jeg går gjennom.. Jeg er visst ikke den eneste kreftpasienten her nei... Hun er veldig forståelsesfull..

Jeg setter meg i en stol og får ei hette for å dekke over håret mitt. Så er prøverunden i gang.. Jeg svelger for ikke å begynne å gråte.. Den ene etter den andre,tredje,fjerde osv blir forkastet... Jeg har alltid hatt langt hår,det vil jeg fortsette med!! Ikke noe kort hår her,nei!! Det blir å prøve seg på en halvlang parykk,bittelitt lysere enn mitt eget mørke hår,etter hennes anbefaling. Jeg vil jo helst være MEG fremdeles,men den tiden er det visst slutt på..

Den parykken jeg bestemmer meg for til syvende og sist koster 6000 kr. Nav dekker bare 4650 kr pr år,så det overskytende må jeg betale selv. Og parykk er ikke vedlikeholdsfritt... neida,den må man vaske,bruke balsam,klipp/stusse(ja,disse tuppene blir også slitt!) Den er laget av ekte hår.

Jobben er unnagjort. Må komme tilbake når parykken er kommet. De må bestilles fra utlandet. Jeg er glad det er gjort.. nå er det bare resten igjen............................

mandag 23. mars 2009

Busstur til Polen..

Onsdag 7.9.2005. Klokka er 02.00,jeg og sønnen min har nettopp satt oss på bussen som skal ta oss med på den lange turen. Alle er spente på hvordan dette kommer til å bli,men foreløbig er alle så trøtte at det blir fort stille når bussen setter i gang.

Kort fortalt... det blir en tøff tur.. Bussen er ikke akkurat den mest luksuriøse, så vi kjenner det i rompa etter hvert som timene går. Vi har et stramt tidsskjema så det er om å gjøre å skynde seg når bussen stopper. Vi gjorde mye av en ting...stå i kø..ut av bussen i kø,dokø,matkø,inn i leirer og hotellkø,kø,kø,kø. Men det ble en vane etterhvert.

Innholdet i turen var veldig tøft. Vi besøkte flere fangeleirer og fikk se hvilke grusomheter fangene hadde vært igjennom..gasskammere,ovnene de brente lik i,som fremdeles stod der med asken i....det var mange som gråt... Vi hadde også et tidsvitne med oss,som hadde mye å fortelle..

Jeg reiste med et 2 uker gammelt operasjonssår og et virvar av følelser fra før oppe i hodet mitt,men det var likevel verdt det. Det var ingen på turen bortsett fra tre lærere og 2 mødre som visste hvordan jeg og min sønn hadde det på turen,jeg ville det slik. Jeg hadde mange runder med meg selv underveis. Det var ikke alltid så lett å få litt tid for seg selv.. Jeg slet med smerter og kroppen ble helt ødelagt av å sitte på buss,time etter time. Vi gikk også ganske mye.

Vi hadde en fantastisk dag i Krakow,med shopping,sol og 30 gr. Heldigvis hadde vi tatt med litt sommerklær på turen. Vi satt flere timer på en uterestaurant. Joda,vi hadde en fantastisk tur jeg ikke ville vært foruten..Opplevelser som vil følge meg selv og min sønn for livet. Jeg var stolt av meg selv da jeg hadde gjennomført turen... men det var flere enn meg som var kurert for busstur på en stund..

Vi kom hjem onsdag 14.9.2005 kl 11,det var bare å kaste seg rett i seng og hvile ut..og fordøye alle inntrykkene fra turen.

Torsdag 15.9.2005,klokka er 13.20. Ny 3-ukerskontroll... Denne gangen var de fornøyd og hadde tatt nok. Det hadde også vært flere forstadier på kreft i brystet som de hadde tatt. Jeg puster ut,var ikke lysten på flere operasjoner nå..

Fredag 16.9.2005,klokka 10.30 møter jeg på kreftpoliklinikken for å få informasjon om den forestående behandlingsplanen. Det er vanskelig.. Egentlig har jeg ikke lyst tïl å være her i hele tatt.. Orker ikke tanken på det jeg skal igjennom.. Før jeg går får jeg med meg rekvisisjon på parykk og resept på premedikasjon før cellegift.

Denne uka har mannen min,etter mye om og men,fått sykemelding for å kunne være hjemme og ta seg av 3 barn under cellegiftbehandlingen. Det er ikke godt nok at mor ikke vil være i stand til å ta seg av barna i tiden fremover og at far også har det vanskelig... Neida,det eneste NAV godkjenner som grunnlag for sykemelding er "store psykiske problemer". Det er galskap... Det kan og vil bli brukt i mot deg i all ettertid.. ufør- og livsforsikringer f eks. Det burde vært en annen løsning for småbarnsfamilier som havner i en slik situasjon...