Lørdag 15.9.12...det snakkes stadig om senskader og bivirkninger av cellegift...jeg må bare melde meg inn i klubben med de som mister mye av hukommelsen bakover i tid...at mye av barndommen og ungdomstida mi er borte det kan jeg takke min far,mor og stemor for...
...at mye av den tiden er borte er rett og slett kroppens måte å komme seg over den og komme seg videre tror jeg...mye kan bli for vondt å leve med over lengre tid,da har mennesket bedre nytte av at det er blokket ut og borte vekk,selv om det nå er en sorg over minnene av det gode som er borte...det kalles vel en selektiv hukommelse...
...og så kom cellegifta og den første,harde runden med kreftbehandling og dermed forsvant en ny del av livet mitt...det kalles chemobrain av oss som er rammet...godt å ha en knagg å henge problemene på...
...mye av minnene fra barnas barndom og ungdomstid forsvinner...jeg blir stadig fortalt ting,som husker du det,mamma...???...men jeg må bare ærlig innrømme for meg selv og dem at nei,det husker jeg ikke...spesielt de to eldstes barndom...der er mye forsvunnet,mens ungene husker detaljer ned i det små...
...det er jo godt at de selv husker så godt,og at de har en far som husker,for alt for mye er borte fra min hukommelse...en del kan jeg erindre når jeg blir minnet på det,mens andre ting er borte...for godt vil jeg tro...
...og hvordan det vil bli nå når jeg begynner på en ny periode med cellegift tør jeg ikke tenke på...er det de to minste barnas barndom som skal forsvinne nå da...???!!!...og resten av mitt liv vil jo bestå av denne type behandlinger...
...så hvordan min hukommelse etterhvert vil bli tør jeg ikke engang tenke på...kanskje jeg må begynne å notere mens hukommelsen fremdeles er der...???...så som dere kanskje forstår er det å få kreft en ganske alvorlig inngripen i livet...
...det er ikke bare sykdommen i seg selv...men også behandlingen...bivirkningene...senskader,både på kropp og sjel...
...da jeg satte meg til for å blogge i dag så kom dette bare dettende ned over meg og jeg fant ut at dette er det som vil bli hovedemnet mitt i dag...fordi dette er en så alvorlig del av de fleste kreftpasienters liv og er nesten en like stor belastning i seg selv,som det å få selve diagnosen....
...jeg tar gjerne i mot opplevelser rundt samme emne fra dere lesere...jeg vet at det er mange av dere der ute som sitter med de samme erfaringene selv...
...at mye av den tiden er borte er rett og slett kroppens måte å komme seg over den og komme seg videre tror jeg...mye kan bli for vondt å leve med over lengre tid,da har mennesket bedre nytte av at det er blokket ut og borte vekk,selv om det nå er en sorg over minnene av det gode som er borte...det kalles vel en selektiv hukommelse...
...og så kom cellegifta og den første,harde runden med kreftbehandling og dermed forsvant en ny del av livet mitt...det kalles chemobrain av oss som er rammet...godt å ha en knagg å henge problemene på...
...mye av minnene fra barnas barndom og ungdomstid forsvinner...jeg blir stadig fortalt ting,som husker du det,mamma...???...men jeg må bare ærlig innrømme for meg selv og dem at nei,det husker jeg ikke...spesielt de to eldstes barndom...der er mye forsvunnet,mens ungene husker detaljer ned i det små...
...det er jo godt at de selv husker så godt,og at de har en far som husker,for alt for mye er borte fra min hukommelse...en del kan jeg erindre når jeg blir minnet på det,mens andre ting er borte...for godt vil jeg tro...
...og hvordan det vil bli nå når jeg begynner på en ny periode med cellegift tør jeg ikke tenke på...er det de to minste barnas barndom som skal forsvinne nå da...???!!!...og resten av mitt liv vil jo bestå av denne type behandlinger...
...så hvordan min hukommelse etterhvert vil bli tør jeg ikke engang tenke på...kanskje jeg må begynne å notere mens hukommelsen fremdeles er der...???...så som dere kanskje forstår er det å få kreft en ganske alvorlig inngripen i livet...
...det er ikke bare sykdommen i seg selv...men også behandlingen...bivirkningene...senskader,både på kropp og sjel...
...da jeg satte meg til for å blogge i dag så kom dette bare dettende ned over meg og jeg fant ut at dette er det som vil bli hovedemnet mitt i dag...fordi dette er en så alvorlig del av de fleste kreftpasienters liv og er nesten en like stor belastning i seg selv,som det å få selve diagnosen....
...jeg tar gjerne i mot opplevelser rundt samme emne fra dere lesere...jeg vet at det er mange av dere der ute som sitter med de samme erfaringene selv...