torsdag 23. april 2009

Første innleggelse./Nytt år,nye muligheter..2008

Dagene etter første cellegift går jeg med en følelse av å ruge på en influensa og omgangssyke på en gang... Kjempekvalm hele tiden,men kaster aldri opp.. Har helst lyst til å ligge på sofaen hele dagen..er så trøtt.. Matlysta er på bånn,å lage middag et stort ork.. Og jeg lurer på hvordan det skal bli etterhvert... Samtidig har jeg en familie å ta meg av,på alle mulige måter...

Natt til 2.10.2005 begynner jeg å få vondt i halsen.. Ringer inn til sykehuset,1k,hvor jeg har åpen innleggelse,som alle som går på cellegift har. Vi får beskjed om å komme inn med en gang,via akuttmottaket,så vi ordner barnevakt og setter oss i bilen for å kjøre de 25 kilometerne til sykehuset.

Vi går direkte til akuttmottaket hvor vi faktisk er ventet..de tar visst kreftpasienter på alvor...? men huff... jeg må legge meg i ei seng og får satt inn veneflon.. Jeg prøver å protestere og si at jeg er jo ikke sååå syk,men det er ingen bønn! Fast prosedyre! Kommer du til avdelinga har du ikke seng hvis du ikke får den her,og veneflon blir alltid satt i tilfelle det plutselig skulle haste... Er du sikker på dette da spør jeg. Er megaflau og livredd for å bli offer for latter når jeg blir trillet til avdelinga,men ingen lo!!! Dette var helt normalt! Det var ingen seng på rommet jeg ble kjørt inn på,så han hadde visst rett...hehe... så vet jeg det... Flott rom forresten,det skal de ha. Enerom med tv,kjøleskap og eget bad...

Resten av dagen er bare ei evig venting på blodprøver mm. Mannen måtte dra hjem etter noen timer pga barnevakta,så jeg fortsatte ventinga alene. Heldigvis ble blodprøvene godkjent,så på ettermiddagen fikk jeg dra hjem igjen med streng beskjed om å komme rett tilbake hvis jeg ble verre eller jeg fikk høyere feber. Veneflonen ble tatt ut igjen,mens jeg i mitt stille sinn tenkte at det stikket kunne de ha spart seg... Akkja,så fikk jeg prøvt det også,det ble ikke siste gang...
-------------------------------------------------------------------------------------------------
1.1.2008.Nyttårsaften ble feiret hjemme med de 2 minste,stillt og rolig..

2.1.2008. Jeg skal på fysio som jeg får 2 ganger i uka pga sennebetennelser og muskelknuter, som er en bivirkning av medisiner og behandling. Jeg får massasje på de plassene jeg har mest vondt,det varierer fra uke til uke. Noen av muskelknutene er utrolig harde og henger lenge i,tross behandling. Fysioterapeuten min har god erfaring og viten på kreftpasienter og deres problemer og er et fantastisk bidrag i hverdagen min til et bedre liv,både fysisk og psykisk..,ikke minst det siste..

Dagen etter må jeg til sykehuset kl 8.15 for å ta en skjelettscintigrafi,for å se om det er mer spredning. Dette er en undersøkelse av hele skjelettet. Man får først en sprøyte med et svakt radioaktivt stoff,så må man gå og vente i 2 timer,da skal man drikke masse. Deretter ligger man på en hard benk mens et kamera(gamma-kamera) går over hele kroppen . Det kan ta opptil en time på hardt underlag,så det er ikke noen fornøyelse.. Så er det å vente på svar da...

Denne undersøkelsen er et røntgenbilde av hele skjelettet for å se om det er kreft i det. Problemet er at en kan ha spredning på skjelettet uten at det viser på bildet,fordi man må ha mer enn 30-40 % tap av beinvevet før det viser på noe bilde. Man kan da altså ha vondt i lange tider før man får bekreftet at det er spredning...

Mens jeg venter på undersøkelsen skal jeg til mobilt palliativt team på sykehuset,til legen min der og kreftsykepleieren på teamet som jeg etterhvert har snakket mye med..

Det er et tilbud ved Klinikk for kreft og blodsykdommer. De er en tverrfaglig gruppe av leger og sykepleiere med spesialkompetanse i kreft- og symptombehandling som har samarbeid med sosionom,fysioterapeut og prest. De kan bidra med råd og veiledning innen behandling,pleie og omsorg for pasienter med uhelbredelig kreftsykdom.

De kan også hjelpe ved spørsmål rundt sykdommen,behandling og livssituasjon,og planlegging av hjemmesituasjonen så pasienten kan være hjemme lengst mulig.

Jeg har fått økende smerter den siste tiden i ledd og ben,som er neuropatiske smerter. Jeg får økt dosene med smertestillende,selv om jeg er tvilende til dette. De sier at de ser på ansiktet mitt at jeg blir kritisk med en gang de nevner en ny medisin eller vil øke dosene. Jeg tenker jo alltid på bivirkningene,og dem er det mange av... Jeg går faktisk på medisiner som i verste fall kan gi meg kreft en annen plass...forstå det den som kan... Vi blir enige om at jeg skal holde kontakten med dem videre for vurdering av behandlingsforandringene. Får også med meg resepter på vei ut.

Kl 18.00 samme dag er det inn på sykehuset igjen for å ta ultralyd av lever,nyrer mm. Samkjøring av undersøkelser er av og til helt på jordet!!! Men denne ultralyden var i allefall helt fin,de kunne ikke se noe galt. Så er det å sette seg inn i bilen og kjøre hjem igjen..

Minstejenta har fått vannkopper samme dag,så det blir mye sutring og kløing de neste dagene..fredag må vi inn på legevakta med henne klokka 24 på natta,da er hun helt hysterisk av kløe og ubehag.. Tungt med sykdom blant ungene når jeg ikke er helt god selv..

Helga går med til å pakke vekk all julepynten. Mens jeg holder på å få tingene opp på loftet lurer jeg nok en gang på om det er jeg som får lov til å pynte til jul neste gang,eller om jeg er død da.. Tanken er tung og for meg er det fremdeles veldig vanskelig å planlegge ting langt frem i tid,jeg vet jo ikke om jeg lever da...

Neste uke,10.1.2008 er det minstesønnen min sin tur til å ta en tur på sykehuset. Han har fått en vond klump i låret...,gjett hva jeg frykter... Ultralydundersøkelsen viser at det er en innfiltrert fettsvulst mm. De mener at det ikke er noe farlig,men de er jo selvfølgelig på vakt siden jeg har kreft... Neste dag blir svulsten fjernet hos fastlegen,jeg er med. Svulsten blir sendt til sykehuset for å sjekkes. Kjenner jeg blir kvalm,så mye som jeg har vært hos lege og sykehus etter at jeg fikk kreft skal det ikke mye til..

Uka etterpå skal jeg på langhelg/husmorferie til en kjær kusine på østlandet,torsdag til søndag. Veldig godt å komme bort litt,treffe slekt,snakke om andre ting enn kreft,shoppe,men også godt å få snakke om kreften og kunne gråte litt ..

Mens jeg er borte får også minstegutten vannkopper,så da har han hjemme noe å ta seg til,stakkar...