Dagene går,jeg venter på innkallelsen til operasjonen... jeg har allerede funnet ut en ting..å vente skal bli noe som vil være en stor del av livet fremover. Tankene kretser hele tiden rundt og rundt.. hvordan skal fremtiden bli..vil det bli noen fremtid?
Jeg prøver å fungere normalt. Ungene krever sitt.. Det er selvfølgelig et håpløst tidspunkt å få en slik beskjed på. Rett før en lang sommer og stengt barnehage. To små på 3 og 4,5.. Vi er enige om å være helt åpen om sykdommen,både til barna og omverdenen. Det gjør alt mye lettere,man slipper alt hemmelighetskremmeri.
Det er på tide å informere ungene,alle 4. For de to eldste blir det nok et sjokk. De spør hva som er verst tenkelige situasjon og det gjør meg forferdelig vondt,nesten umenneskelig, å fortelle at jo: det er at mamma kan dø. De to minste velger vi å skåne for den delen... Jeg kjemper mot tårene når jeg sitter med min eldste sønn på terrassen i strålende solskinn og må fortelle ham at mamma kan dø,han er da 14,5 år.. Eldste jenta er 21,5..
Barnehagen blir også informert,skolen er allerede stengt for sommeren.
Igjen og igjen er det en tanke som svever rundt i hodet mitt: min største sorg er at jeg påfører ungene mine denne smerten,å kanskje miste sin mamma,å leve i usikkerhet fremover.. Jeg som lovte meg selv da jeg fikk barn, at alt det jeg ikke fikk av omtanke og kjærlighet i barndommen,det skulle mine barn få så lenge det stod i min makt. Nå var det ikke sikkert at jeg fikk følge de 2 minste til de var 10 engang. .
Den dag i dag er det min største sorg. Å forlate mine barn,svikte dem,påføre dem så mye smerte... Jeg vet at det ikke er min skyld,men det hjelper ikke... Værså snill:la meg våkne fra dette marerittet......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar