Busstur til Polen..

Onsdag 7.9.2005. Klokka er 02.00,jeg og sønnen min har nettopp satt oss på bussen som skal ta oss med på den lange turen. Alle er spente på hvordan dette kommer til å bli,men foreløbig er alle så trøtte at det blir fort stille når bussen setter i gang.

Kort fortalt... det blir en tøff tur.. Bussen er ikke akkurat den mest luksuriøse, så vi kjenner det i rompa etter hvert som timene går. Vi har et stramt tidsskjema så det er om å gjøre å skynde seg når bussen stopper. Vi gjorde mye av en ting...stå i kø..ut av bussen i kø,dokø,matkø,inn i leirer og hotellkø,kø,kø,kø. Men det ble en vane etterhvert.

Innholdet i turen var veldig tøft. Vi besøkte flere fangeleirer og fikk se hvilke grusomheter fangene hadde vært igjennom..gasskammere,ovnene de brente lik i,som fremdeles stod der med asken i....det var mange som gråt... Vi hadde også et tidsvitne med oss,som hadde mye å fortelle..

Jeg reiste med et 2 uker gammelt operasjonssår og et virvar av følelser fra før oppe i hodet mitt,men det var likevel verdt det. Det var ingen på turen bortsett fra tre lærere og 2 mødre som visste hvordan jeg og min sønn hadde det på turen,jeg ville det slik. Jeg hadde mange runder med meg selv underveis. Det var ikke alltid så lett å få litt tid for seg selv.. Jeg slet med smerter og kroppen ble helt ødelagt av å sitte på buss,time etter time. Vi gikk også ganske mye.

Vi hadde en fantastisk dag i Krakow,med shopping,sol og 30 gr. Heldigvis hadde vi tatt med litt sommerklær på turen. Vi satt flere timer på en uterestaurant. Joda,vi hadde en fantastisk tur jeg ikke ville vært foruten..Opplevelser som vil følge meg selv og min sønn for livet. Jeg var stolt av meg selv da jeg hadde gjennomført turen... men det var flere enn meg som var kurert for busstur på en stund..

Vi kom hjem onsdag 14.9.2005 kl 11,det var bare å kaste seg rett i seng og hvile ut..og fordøye alle inntrykkene fra turen.

Torsdag 15.9.2005,klokka er 13.20. Ny 3-ukerskontroll... Denne gangen var de fornøyd og hadde tatt nok. Det hadde også vært flere forstadier på kreft i brystet som de hadde tatt. Jeg puster ut,var ikke lysten på flere operasjoner nå..

Fredag 16.9.2005,klokka 10.30 møter jeg på kreftpoliklinikken for å få informasjon om den forestående behandlingsplanen. Det er vanskelig.. Egentlig har jeg ikke lyst tïl å være her i hele tatt.. Orker ikke tanken på det jeg skal igjennom.. Før jeg går får jeg med meg rekvisisjon på parykk og resept på premedikasjon før cellegift.

Denne uka har mannen min,etter mye om og men,fått sykemelding for å kunne være hjemme og ta seg av 3 barn under cellegiftbehandlingen. Det er ikke godt nok at mor ikke vil være i stand til å ta seg av barna i tiden fremover og at far også har det vanskelig... Neida,det eneste NAV godkjenner som grunnlag for sykemelding er "store psykiske problemer". Det er galskap... Det kan og vil bli brukt i mot deg i all ettertid.. ufør- og livsforsikringer f eks. Det burde vært en annen løsning for småbarnsfamilier som havner i en slik situasjon...