Operasjonsdag.

Dagen er kommet,tirsdag 26.7.2005. Vi blir vekkt før klokka 6 og tempen blir målt. Alle vi damene på rommet skal gjøres klar til operasjon. Magen rumler av sult og tunga vrenger seg av tørste. Alle må i dusjen og vi går etter tur. Etterpå legger vi oss nyvaska i nyoppredde senger. Sykepleieren kommer med diverse premedikament før operasjonen,det er om å gjøre å svelge dem ned med minst mulig vann for ikke å bli kvalm etter narkosen.... nåja,den som venter får se... Journalen ligger klar under hodeputa mi(ligger godt an her ja..) og jeg venter på å bli kjørt ned. Jeg står på operasjon nr 2 på lista. (Har blitt satt opp på tidlig operasjon for ikke å gjøre meg mer nervøs enn godt er..) Jeg får god tid til å ligge og kjenne etter hvor mye jeg gruer meg og mine grublerier om hva de kommer til å finne. Tenker samtidig på ungene mine og hva de driver med.

Etter å ha ligget og døst en god stund kommer sykepleieren og gir beskjed om at det er på tide å kjøre meg ned. Jeg har dagen før fått satt inn ett blått stoff som går via lymfebanene,for å påvise om det er spredning til lymfesystemet. Legen på trippelundersøkelsen fant ingen hovne lymfeknuter i armhulen,men jeg har selv funnet en vond klump under høyre arm i ettertid... Vi er på vei nedover gangen. Nå er det ingen vei tilbake. Jeg legger hånda på høyre bryst under dyna for en siste gang å kjenne på mitt høyre bryst,som det var skapt fra naturens side. .

Jeg blir møtt av et operasjonsteam som står klar til å ta imot en meget nervøs pasient. Tårene triller på kinnene mine allerede... En vennlig hånd legger seg på kinnet mitt og tar meg samtidig fast i hånden for å berolige meg. Jeg blir flyttet fra senga og over på operasjonsbenken. Anestesilegen sier at alle har blitt informert om hva jeg har vært igjennom og de skal ta godt vare på meg. Det hersker en tydelig ro på operasjonssalen. Samtidig er jeg så heldig at de tilfeldigvis har et nytt overvåkingssystem til låns på sykehuset for kontroll av bevissthet under narkose. Jeg får bruke det,som en av de første. Tenker med meg selv at det er jo lov å ha litt flaks.. Jeg blir koblet til overvåkingssystemet og får satt inn veneflon. Så får jeg en injeksjon i veneflonen med beskjed om å prøve å telle til ti. Den samme vennlige hånda ligger fremdeles i min,trygg og god... Jeg begynner å telle og kommer vel ikke til 4 engang før jeg sovner..

Jeg våkner av at jeg kjenner at jeg har lyst til å brekke meg og drar opp bøylen i munnen som skal holde tunga på plass. En sykepleier kommer bort til senga mi når hun ser at det er liv og spør hvordan jeg har det. Jeg prøver å snakke,men tennene skrangler sånn at jeg ikke får fram ett ord. Hun spør om jeg fryser,jeg nikker. Dette er en normal bivirkning etter en operasjon/narkose. Hun kommer med et teppe og legger under dyna og pakker godt rundt meg.Etter 5 minutt må hun fram med en dyne til. Jeg ligger bare og rister i senga av frost.

Etterhvert kjenner jeg at smertene begynner å komme,mens jeg ligger og døser i narkoserus. Jeg ber om å få noe smertestillende og hun setter en dose i veneflonen min. Jeg kjenner etter en stund at den begynner å virke. Samtidig begynner jeg å kjenne en velkjent kvalme.. Jeg spør om operasjonen var vellykket,men får beskjed om å vente på de svarene til kirurgen kommer på visitt.

Jeg får såvidt spurt etter et spybekken når jeg kjenner at mageinnholdet er på vei opp. Den neste halvtimen går med til stadige brekninger. De prøver å sette noe kvalmedempende men foreløbig har det ingen effekt. Det går et par timer før kvalmen roer seg litt... Og det er faktisk veldig vondt å spy når man har ferske operasjonssår..

Det nærmer seg ettermiddag og jeg døser fremdeles. Hører rundt meg at de andre damene fra rommet har kommet en etter en. De ligger bak forheng. I 16-tiden kommer kirurgen,jeg venter spent. Har kikket på bandasjene og sett/kjent at jeg også har operert under armen,det betyr spredning til lymfene. Ser også at jeg har et dren som fører blodet ut av operasjonssåret. Blodposen henger på siden av sengen. Bekreftelsen kommer fra kirurgen.. Det ble funnet kreft i de 2 første lymfeknutene,vaktposten og den neste,derfor fjernet de 11 lymfeknuter nedover i armen,for å være på den sikre siden. Det gjør ikke diagnosen bedre. Det ble utført et axille-glandel-toilette som det heter. Jeg med min galgenhumor sier at de har fjerna hele toalettet..

Seint på ettermiddagen blir jeg kjørt opp på avdelinga igjen. Vi samles alle etter hvert,i hver vår seng. Den ene dårligere enn den andre.. Noen har hatt mindre inngrep,andre større,som fjerning av hele brystet. Men en ting har vi vel felles alle,vi har vondt!!