tirsdag 7. april 2009

Kan det skje meg,kan det skje deg..

Torsdag 22.9. Det er en befrielse å komme seg ut av sykehuset etter cellegifta... Prøver å kjenne på kroppen hvordan den kjennes ut.. Vi drar hjem for å hente de 2 minste i barnehagen..hverdagen kaller,ingen bønn.. Middag neste,hva skal vi ha i dag da... Det blir noe lettvint,foreldremøte også i kveld...

Formen kjennes bra ut foreløbig så vi gjør oss klar til å gå. Vi har avtalt med førskolelærer og styrer om å informere foreldrene på dette møtet.. Barna deres skal snart treffe en kreftsyk mor i barnehagen hver dag og barna deres skal omgås to søsken som kommer til å snakke om deres opplevelser rundt det å ha en kreftsyk mor. Min begrunnelse for å gjøre dette er fordi jeg mener at ærlighet varer lengst..

Foreldremøtet er snart over og det er vår tur.. Ser at personalet sliter før de får sagt at jeg ønsker å si noe.. Ordet er mitt.. Det er vanskelig,jeg har lyst til å gråte før jeg i det hele tatt har begynt. Jeg får et trøstende håndtrykk og blikk av min mann før jeg kommer i gang. Det jeg forteller gjør inntrykk på alle etter hvert ser jeg.. det er snart ikke et tørt øye blant de som er tilstede. Jo,det kan være tøfft å få vite slikt. Kreft er plutselig kommet så nært,sykdommen er plutselig blitt truende.. Kan det skje meg,kan det skje deg..

4 kommentarer:

  1. Du har så rett. Skremmende, men dog veldig realistisk. Synes du er tøff som skriver blogg om dette. Hvordan går det med deg?

    SvarSlett
  2. Ser at det er en stund siden du har skrevet, Synni... Håper det går bra med deg! Synes du er kjempemodig som skriver om sykdommen din, er så utrolig lærerikt for mange å lese. Det er så altfor mange som tenker at kreft skjer alle andre, men ikke en selv... Sender deg alle gode tanker!

    Thea

    SvarSlett
  3. Dette var veldig trist lesning. Ord blir fattige.

    Annbefaler deg å se dokumentaren the Day I Died: http://www.youtube.com/watch?v=_I9-XxBAEsQ&feature=PlayList&p=B3E0721FEFEA2094&playnext=1&playnext_from=PL&index=32 (Man vet jo aldri...)

    SvarSlett
  4. Takk for tilbakemeldinger til dere begge. Nå er jeg i gang igjen.. Jeg har vært en uke i Tunis med de to minste.. Viktig for meg å skape gode minner med mamma..

    Til Thea. Det er nettoppp dette med å opplyse mennesker om hvordan det er å leve med kreft,og at det kan skje alle,som er hovedmålet med bloggen min... Det viktigste i livet er å leve her og nå..ikke lengte etter noe der ute i fremtiden en gang,det er ikke sikkert at man lever da....

    SvarSlett