torsdag 12. mars 2009

Operasjon igjen..




23.8.2005. Jeg er på vei inn døra til sykehuset igjen...har veldig lite lyst. Ser på menneskene rundt meg og lurerpå om de som er noenlunde friske husker på å være glad for at de er det,eller tar de det som en selvfølge? Det har aldri jeg gjort. Og alle de som maser om at de blir så og så "gamle",30,40,50. Da har jeg alltid sagt: du skal være glad for hvert år eldre du får lov å bli,ikke syte om alderen. Man skulle bare være takknemlig! Det er ikke alle forunt å nå de tallene....


Denne gangen skal jeg møte direkte på avdelingen,4E. Sommerferien er slutt,så nå er alle avdelinger i drift igjen. Dagen går med til det samme som sist,samtaler,undersøkelser,mat,venting,venting og venting.. Denne gangen ligger jeg på rom med allslags pasienter,desverre.


Jeg lukker meg litt inn når jeg må høre på den taletrengte damen i nabosengen om hvor forferdelig hun har det,stakkars. Hun forteller om et lite inngrep i magen(ikke noe alvorlig),men hun har såååå vondt og det er såååå synd på henne. Etter en stund blir jeg irritert og trekker for forhenget. Makan! Men hun gir seg ikke, skravla går likevel..hele tiden om det samme.. Til slutt blir jeg så irritert at jeg hopper ut av sengen og gir henne ei lekse,bokstavelig talt. Noe a la dette: jeg vet ikke hvem som har det verst av oss to,deg eller meg!? Du har bare hatt et lite ufarlig inngrep og kan dra hjem like frisk og rask! Jeg har kreft,skal opereres for andre gang på 4 uker,så er det cellegift og strålebehandling som venter meg de 7 neste månedene! Så kanskje du skulle synes litt mindre synd på deg selv og ikke plage andre med unødig informasjon!! Så snudde jeg på hælen og gikk ut..,men samtidig fikk jeg med meg noen takknemlige blikk fra de andre på rommet. Var nok ikke bare jeg som hadde fått nok der nei..,men folk tier som oftest stille.. (kjenner jeg blir irritert bare av å tenke tilbake..


23.8.2005. Dagen for operasjon nr 2 er kommet. Jeg tar nok en gang løypa gjennom dusjen og gjør meg klar for operasjon. Kirurgen kommer og vil snakke med meg,han rakk det ikke dagen før.. Problemet med denne operasjonen er at han kan ikke love meg at jeg har noen brystvorte når jeg våkner etter operasjonen. Svulsten lå så tett oppunder huden at det kan bli vanskelig å få 0,5 cm rene kanter uten å ta brystvorten. Han spurte om dette på forhånd slik at de skulle slippe å avbryte operasjonen fordi jeg ikke var informert.

Jeg spurte forøvrig nattevakten som kom inn for å vekke meg om hvilket nummer jeg hadde på listen. Fikk beskjed om at jeg var nr 1. "Kreftpasientene skal nå alltid få gå foran",kom det surt fra damen bak forhenget. Sykepleieren bare ristet på hodet. De var nok mektig lei av henne. Hun hang i klokka det meste av natten..

Jeg er på vei ned og jeg kjenner nok en gang angsten for narkosen. Har fått ekstra premedikasjon denne gangen også,så jeg er litt salig,men likevel.. Jeg blir også denne gangen møtt av et operasjonsteam som vet hva det dreier seg om,så jeg føler meg sånn noenlunde trygg

Jeg våkner etter operasjonen og er like kald og kvalm som vanlig. De gir meg kvalmestillende i veneflonen,så det gir seg litt. Jeg er veldig spent på resultatet etter operasjonen og spør om de tok brystvorten,men sykepleierne sier at de ikke vet,jeg må vente til kirurgen kommer innom. Jeg prøver å kikke under for å se etter brystvorten,men det er så godt plastret at det går ikke.

Jeg går tilbake til drømmeland igjen,timene går. Våkner av at jeg føler at noen er rundt meg. Åpner øynene og der står kirurgen min. Han forteller at de måtte ta brystvorten,det var ikke mulig uten,denne gangen ble det også brystbevarende. Jeg kjenner at jeg blir lei meg. Hvordan blir dette seende ut da? Forfengeligheten lever jo,uansett..

Ettermiddagen kommer og jeg blir kjørt opp på rommet igjen. Trekker meg tilbake bak forhenget,føler ikke behov for å snakke med de andre her. Savner fellesskapet med damene mine fra første operasjon..

Dagen etter er jeg spent på resultatet etter operasjonen. Bandasjene skal av på legevisitten. Tiden går seint mens jeg venter..det var det med å vente da... Endelig er de der..sykepleieren tar av og jeg kikker spent ned..well..vakkert er det da ikke..

De neste dagene går uten spesielle begivenheter,her er det ingen til å lage liv...

Bildet ovenfor viser brystet med strålemerking,men det var slik det så ut etter operasjonen..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar