En lang fredag...

(Skal jeg være ærlig fikk jeg vondere og vondere rundt strålingsfeltet utover kvelden,da jeg våkna var jeg helt stiv og vondt etter den 3.5 t lange kvilen etter strålinga...men skitt au...da jeg la meg på kvelden,heiv jeg innpå ekstra smertestillende og en innsovningstablett også og sovnet da omsider...)

Fredag 10.2.12 ...våknet til vekkerklokka...å du betre...det var et ork å komme seg ut av senga,stiv,støl og megavondt i et stort felt rundt strålingsområdet...men opp må man...akkja..men vondt,ja...jaja,ungene må nå på skolen uansett,så det er bare å sette i gang...det er bare å hive innpå ekstra smertestillende,20 mg oxynorm,i tillegg til de vanlige morgenmedisinene...men det hjalp ikke noe særlig...

...utover formiddagen ble det bare verre og verre...smertene sitter fra stråleområdet og stråler utover fra det punktet...hmmm...hadde det ikke slik etter stordosestrålinga i nakken,da var det bare vondt i halsen,ikke etter stordosen i korsryggen heller osv...

.
...vurderer å ringe SUS,de sa jeg bare måtte ringe hvis det skulle være noe...MEN,jeg er jo banna bein sikker på at da sier de at jeg må komme inn så de kan undersøke nærmere,så ender det med innleggelse...joda,dette har jeg vært ute for før...

...jeg ringte kreftpoliklinikken,som diskuterte problemstillingen med en lege,den legen sa jeg måtte komme inn med en gang,de skulle informere akuttmottaket,hvor jeg skulle møte innen 1 time...jaddddaaaaa...hva var det jeg sa!!!???...jeg VIL ikke...!!!....grrr...

...men okei...MEN,jeg reiser ikke inn dit lenger uten å pakke med med meg det viktigste...har du først havna dit,så er lista for innleggelse lav,og da skal jeg ha med meg det viktigste!!...

...møtte på akuttmottaket 12.45,diverse undersøkelser av sykepleier og lege,(fant forresten ut at KBK har egen seng på mottaket og at lege som kommer og undersøker deg kommer fra 1k eller 2k,altså kreftutdannet)...mistanken ble brudd eller ødem etter strålinga,og innleggelse på 1k,takk...grrrrr...


...jeg hadde da så vondt at jeg hadde store problemer med å sitte på senga mens jeg ble undersøkt,og det ble verre og verre...og legen hadde faktisk så stor medlidenet med meg at hun etterhvert fikk rota frem litt smertestillende...da prøvte de på 40 mg,det kom seg litt,men langtfra nok...

...14.45 ankom jeg i seng opp på 1k,mens tårene sila...vil ikke hit,mange dårlige minner og dette følte jeg sterkere enn noen gang ble begynnelsen på det løpet jeg nå står ovenfor etter den dårlige beskjeden om den alvorlige spredningen...

 

...jeg måtte først ligge på samtalerommet fordi de ikke hadde noe ledig rom akkurat nå,men det ble et ledig i løpet av noen timer...jeg fikk et glass med vann og et glass med juice og ble ca kl 15 anbefalt å ta medrol i  tilfelle dette skulle være ødemer i stråleområdet...

...på det daværende tidspunktet hadde jeg faktisk så innmari vondt at jeg takket ja til den medisinen jeg har kjempet iherdig imot helt siden cellegifta...seinest forrige innleggelse for vel et år siden...det sier vel kanskje litt om hvor vondt jeg hadde...

...neste tilsyn jeg fikk var kl 17.45,da var det ei ung jente som kom med mat,ENDELIG!!...det var det første tilbudet om mat jeg fikk siden jeg kom inn/fikk tilsyn fra noen siden jeg ble kjørt inn på samtalerommet),og jeg hadde ikke spist siden frokost...gjett om jeg var sulten da...!!!??!!...


...hmm..jeg har litt erfaring om ymse saker her inne fra før,så nå har jeg tenkt å begynne  å notere meg litt saker og ting hver gang jeg er her inne...hmhm..hmhm...hmhm...

...min erfaring gjennom flere innleggelser opp gjennom åra er at de som ringer minst,også er de som får minst,og også rett og slett i flere tilfeller kan bli glemt...spør meg,det vet jeg alt om...

...sånn omtrent på samme tida som maten endelig kom,var også rommet klart,så da ble jeg flyttet inn på enerom...kjedelig om dagen,helt greit om natta,men,man kan ikke få både i pose og sekk...sykepleieren jeg hadde etter at jeg kom inn på rommet var flink med oppfølging gjennom kvelden på alle måter...

...men en ting gjorde at jeg ble litt elg på vakthavende lege...uten å involvere meg på noen måte(jeg er ingen senil gammel dame på 90 år!!!!)...de hadde endret på to av medisinene mine...Oxycontin fra 40-60-60 mg til 60-70-70 mg og Lyrica 150 mg x 2,til 150 mg x 3...

...hvordan kan de vite hva som virker av de medisinene jeg har tatt da???...økningen eller Medrolen??...og de to typene fast medisin har jeg ikke noe behov for å øke til vanlig...dette var jo en akutt smerte av et annet slag enn de faste...

...jeg aksepterer ikke at noen endrer på mine faste medisiner uten å ha tatt meg med på råd,og forresten så er det jeg og det palliative teamet som står for den jobben...

...men det er lov å tenke litt sjøl,at man bør ta pasienten med på råd,ikke bare sende sykepleierne inn med beskjeden om at nå skal du ha medisinene sånn og sånn...grrrr...da blir jeg ELG!!!...nytter ikke å komme her og komme her med denne dama,nei...!!!...og til syvende og sist så er det alltid pasienten som kan besteme hvilke medisiner en vil ta...

...sykepleieren min var HELT enig med meg og skulle gi beskjed tilbake at jeg ville ha mine faste medisier som de var,også mitt syn på å bli tatt med på råd...

..et par timer senere med avslapning på senga og etter å ha fått medrol??? begynte smertene å avta litt,selv om det fremdeles var ille...da klokka var 22.00 kom de endelig og hentet meg for  kjøre meg ned til røntgen(i rullestol...synes det er flaut å suse rundt i ei stor seng,mens noen sliter livet av seg)...

...en time seinere var jeg tilbake,da var det bare å hive innpå kveldsmedisiner mm og stupe i seng...jeg hadde gitt beskjed om at jeg ikke ville ha tilsyn på natta,men neida...det var flere besøk gjennom natta...

...akkja,nest gang tror jeg at jeg henger lapp på døra: Vennligst ikke forstyrr skjønnhetssøvnen min...kan allerede se for meg ansiktene på dem som leser...hihi...

Well,da er det visst sovetid...zzz.

Når du har en tung dag – da skal jeg komme,

og hviske i øret ditt alle de ordene du trenger.

Jeg skal si at hvert sekund du har det vondt,

betyr at nok et sekund av det vonde er over.

Jeg skal fortelle deg at bak skyene er himmelen blå,
at etter regn kommer sol,
at det er i motbakkene det går oppover og alle klisjeer jeg husker.

Jeg skal hviske at alle har noen som elsker dem, også du!,
og for dem skal du være sterk.

Jeg skal rope at du må komme deg opp og
videre i livet,at du ikke må gro fast i elendigheten!

For det fins alltid lys i enden av tunnelen,
selv om du må gå en mørk vei for å komme frem ♥

Skrevet av Berit Haukereid