Det er helt uvirkelig å komme hjem igjen. Funnet kommer liksom enda nærmere. Samtidig som man skal la være å kollapse helt skal man også ta seg av unger,vaske et lass med skitne klær etter ferien og prøve å la livet gå som normalt. Tusen tanker svirrer rundtogrundtogrundt. Samtidig er jeg bombesikker på at det er kreft. Etter 12 år i helsevesenet og mye lærdom kan jeg alle symptomene utenat. At jeg ikke har reagert før!?! Symptomene er jo så innlysende og klare!!!! Og jeg som aldri har røykt,har trent jevnt,vært mer eller mindre slank,fått barn tidlig,ammet lenge,spist mye frukt og grønt.... Altså levt etter Kreftforeningens alle råd i alle år. Det eneste jeg ikke har gjort var å ta mammografi,men jeg var jo bare 41 år!!!!! De to minste er bare 3 og 4,5 år! Er knallbrun,men likbleik under brunfargen. Det går faktisk an!
Timene går,jeg gråter og gråter. Ringer rundt og forteller hva som venter meg. Sommerdagen er vakker og varm. Jeg går rundt i min elskede frukthage og mellom mine kjære sommerblomster og jordbærhage. Skal jeg virkelig bli nødt til å forlate alt dette?!?
Natt til den 7.7 ligger jeg bare å hiver meg rundt i senga,får ikke sove. Er et vrak når jeg står opp igjen. Timen er ikke før 13.30,selvfølgelig er min kjære fastlege på ferie så jeg får en annen kvinnelig lege har jeg fått opplyst. Prøver å få timene til å gå med å sole meg litt. Men timene går seinere enn snegla.
Klokka nærmer seg 13 og jeg setter meg i bilen for å kjøre til legen. Magen min er tom,men velter seg urolig rundt og rundt. Jeg ser mennesker som går rundt og koser seg i det fine været,barn som ler,pokker så urettferdig livet er!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar