Cellegift nr 1...

Torsdag 22.9.2005. Det har vært en lang natt.. dårlig med søvn,gruer meg noe vanvittig til det som venter... Hvordan kommer de neste månedene til å bli,dagene,timene...? Hvordan kommer jeg til å reagere på cellegiften? Alle har bare hørt og sett skrekkhistorier om oppkast,elendig form,grusomme dager og netter,håret faller av... Vi har vel bare sett det på film!?!

Klokka er 9 og vi er på vei til sykehuset.. Jeg har tatt mine medisiner som skal tas på forhånd for at kroppen skal takle cellegifta best mulig.. bl a kvalmestillende. For noen dager siden tok jeg blodprøver for å se at alle verdier er ok før oppstart. De vanligste bivirkningene av cellegift er kvalme,oppkast og håravfall. Alle brystkreftpasienter under 55 år med spredning til lymfekjertler i armhulen får cellegiftbehandling i seks måneder fra operasjonsdato. Noen kvinner under 55 år får tilbud om cellegift selv om de ikke har spredning til lymfekjertlene.

En FEC-kur består av 3 væsker: Fluorouracil,Epirubicin og
Cyclophosfamide,derav navnet FEC. Kvalmestillende blir også tilsatt kuren. Bivirkninger av kuren er sårhet i munn og svelg og andre slimhinner. Den kan i sjeldne tilfeller gi skade på hjertemuskel. Man kan få fall i blodverdier: Lave hvite blodlegemer gir økt infeksjonsfare. Lave blodplater gir blødningstendens. Lave røde blodlegemer gir lav blodprosent. Tretthet er et problem. Forstoppelse følger også med.

Epirubicin gir rød/rødfarget urin den første dagen,og det ble litt av et sjokk da jeg gikk på do... Den er sterkt irriterende for hud og vev omkring blodåren. Det er viktig at cellegiften ikke kommer utenfor hud og vener,da må man straks si fra.

Cellegiften blir gitt hver 3. uke,men et par dager i forkant må jeg ta blodprøve for å se om verdiene er på akseptabelt nivå,hvis ikke blir cellegiften utsatt dag for dag inntil verdiene er på det godkjente nivået. Får man feber over 38,5 etter cellegift må man straks ringe kreftavdelingen for videre vurdering/innleggelse.

Klokken nærmer seg 9.30 og vi venter på å komme inn. Jeg er nervøs,kvalm,svetter og er rastløs til tusen... ser på de andre som sitter der.. Pasienter i alle aldre.. med og uten hår..den ene ser mer elendig ut enn den andre,noen tynne som beinrangel.. og jeg har ingen problemer med å se hvem som har parykk.. Å grøss og gru..

Så blir jeg ropt inn. Det er min tur til å begynne på det som skal bli det verste jeg noen gang har tenkt meg.. Sykepleieren,Marianne, som skal bli min faste sykepleier, prøver på beste måte å oppmuntre meg,men det er ganske bortkastet for min del.. Jeg blir informert om hva som skal skje.. Hun setter en veneflon i hånda,treffer heldigvis på første forsøk.. så er det ei sprøyte med saltvann først for å sikre at veneflonen er på rett plass.


Jeg ser opp på stativet,innholdet i den ene posen er rød som husholdningssaft,de to andre er blanke. Hun setter dryppet i gang... kjenner jeg blir dårlig bare av synet...det svir der væsken går inn.. cellegift...det heter jo ikke gift for ingenting. Den skiller ikke mellom syke og friske celler..den dreper rubbel og bit. Tiden går sent,det drypper sakte,men sikkert... jeg vil hjem...! Jeg føler meg jo helt frisk..hvorfor må jeg gjennom dette da..???


Endelig er posene tomme og jeg får saltvann tilslutt for å rense blodårene etter cellegifta. Jeg får informasjon om ting som kan skje i ettertid og får med meg blodprøveskjema til neste cellegift. Så er det på tide å dra hjem....