søndag 8. mars 2009

Som dagene går...

Mandag 1.8.2005 må jeg innom sykehuset en liten tur igjen for en siste sjekk. Alt er ok så jeg blir skrevet ut,heldigvis.

Jeg tenker hele tiden på hva svar jeg får når jeg skal inn til etterkontroll den 18.8.2005. Det blir mye å tenke på og lenge å vente.. Det var den ventinga ja... Fremtiden avhenger av det svaret jeg får på den kontrollen.
"La ikke lengslene etter fremtiden,hindre deg i å leve i nuet."

Jeg sitter på terrassen og prøver å nyte sommerdagen med familien. Minstejenta er veldig nysgjerrig der jeg sitter i bikini. Er stadig bortom og bretter ned overdelen og ser på arrene. Ned med bikini og opp med armen. Vil stadig kose. Endelig er mamma hjemme igjen! Gutten sjekker bare en gang,så er det ikke mer å bry seg om,men vil gjerne ha kos han også. Det tikker stadig inn meldinger på mobilen. Alle lurer på hvordan det går. Gjengangeren er at: jeg vet ikke hva jeg skal si.. Men man trenger ikke alltid å si så mye om selve sykdommen,den kan det bli mer enn nok av...

På onsdag drar jeg på besøk til en venninne,godt å skifte stue litt. Lufte litt tanker med en som står helt utenfor familien. Alltid godt å ha noen å snakke med og som samtidig forstår hva det dreier seg om..

Torsdag 4.8.2005 må mannen reise offshore igjen,så det bli bare meg og ungene hjemme. Men det blir mange og lange telefonsamtaler mellom oss mens han er ute.

På lørdag tar jeg meg en tur innom jobben og blir møtt med glede både av pasienter og arbeidskolleger. Det er første gang jeg møter mine arbeidskolleger siden jeg fikk beskjeden om at jeg har kreft. Alle lurer på hvordan det går og hvordan jeg har det. Jeg blir sittende lenge og snakke med dem om det som har skjedd.

Hver eneste natt jeg legger meg begynner tankene å surre.. Jeg tenker på sykdommen og hvordan dette skal gå. Jeg tenker også på min følelse om at det ikke stopper med dette... Jeg har jo spredning til lymfesystemet,det sirkulerer rundt i hele kroppen,da må det være fort gjort at noen kreftceller setter seg fast her og der... Samtidig grubler jeg over hvordan det er å dø.. Jeg gråter mye.. Jeg bruker hele nettene til å gruble til slutt. Jeg blir gående som en søvnløs zombie på dagtid,det blir mang en kvil på sofaen eller solsenga,en dårlig sirkel...

Mandag 8.8.2005 har jeg time hos fastlegen min og skal fjerne stingene under armen. Dette er første gang jeg snakker med ham etter at jeg fikk påvist kreft. Det blir tøft for deg dette,Synnøve,blir jeg møtt med. Får bare lyst til å grine med en gang jeg.. Vi snakker en god stund. Han kommer stadig tilbake til at: er det noen som har styrke til å klare dette, så er det deg. Jeg vet ikke helt om jeg tror på det han sier mens tårene mine siler. Men det er godt å ha ham tilbake,han lover meg at det er lenge til han skal ha ferie nå. Jeg har alltid syntes at min fastlege er god å snakke med. Samtidig er han flink til å trykke på de rette knappene hos meg når jeg har behov for å få noe ut..

Uka etterpå går jeg på besøk til den eldste som var på rommet. Vi sitter og skravler mens timene går,vi har uendelig mye å snakke om.

Tirsdag 16.8.2005 fyller min yngste sønn 5 år. Dagen blir feiret med bare oss her hjemme,jeg har ikke overskudd til mer. Barneselskap og familieselskap blir utsatt en stund. Men gaver og feiring blir det likevel.. Men jeg lover meg selv at for fremtiden skal ikke barna gå glipp av noe pga min sykdom!

5 kommentarer:

  1. Jeg går inn på bloggen din daglig nå, i håp om nye blogger.. og har enda ikke blitt skuffet. selv om det ikke er noe gøy lesing selvsagt!! men måten du skriver på, motiverer folk! Jeg håper jeg en dag blir halvparten så tøff som du virker!

    SvarSlett
  2. Hei,

    Jeg har lest alle innleggene dine, og må si at du skriver utrolig bra. Virkelig gripende. Jeg lurer jo litt på hvordan det går med deg nå i disse dager? Stå på videre, du er knalltøff!

    SvarSlett
  3. Tusen takk for kjempe god tilbakemelding :) Jeg skal nok kontakte deg hvis vi trenger gode råd! Herlig å høre at du har bestilt deg sydentur, det er akkurat sånn det skal være. Det er så utrolig viktig å være sta! Jeg håper og tror du har mye tid sammen med familien din enda :)

    Idag skulle vi forresten få beskjed om hva kirurgene har kommet fram til angående videre behandling for min far, men vi må nok smøre oss med tålmodighet, de kunne ikke sie no før tidligst onsdag. Venting,venting!

    Håper du har det bra!

    Klem Kjersti

    SvarSlett
  4. Kommentar til deg som lurer på hvordan jeg har det i dag... Har egentlig gått en stund og tenkt på om jeg skulle skrive dobbel blogg.. Fortsette videre fra starten og en fra ev nyere tid og videre....Må tenke litt over dette.

    SvarSlett
  5. Til Kjersti: ja,gjengangeren er jo som sagt å vente på ett eller annet...alltid! Stønn...

    SvarSlett