søndag 22. mai 2011

...lat søndag...

Søndag 22.5.11 ...klokka ble jammen 10.30 i dag før jeg våkna...mannen min var allerede i full gang ute med å skifte terrassegulv...han hadde begynt for flere timer siden...jeg begynner mårran med frokost og pc som vanlig...

...han reiser ut en dag i neste uke,på kort varsel,så det hadde vært greit om han var ferdig før han dro...




...i dag har jeg i grunnen ikke gjort særlig mye fornuftig....satt på en klesvask,hengt opp litt klær,gått med de nye løpeskoene som jeg kjøpte før jul hele dagen for å få gått dem ut litt før Jentebølgen på torsdag neste uke,rydda litt,redda noen blomster i ly fra vinden som var i natt og som de har meldt i mårra...neida...nesten ingenting...

...av en eller annen grunn gikk jeg helt tilbake til starten av bloggen min for å lese litt  i kveld...huff...får vondt i magen av å lese det jeg har skrevet...for en katastrofetilstand jeg var i...men likevel klarte jeg å ta meg av hus og unger...det er utrolig hva man klarer hvis man bare må...

...og jammen er jeg glad for at jeg ikke er der nå...merkelig nok blir alt en vane når man blir vant til det...livet er utrolig mye bedre å leve nå,enn det var der og da...selv om situasjonen er enda mer alvorlig nå...godt for meg,det må jeg si...

...men dagen og timen vil nok komme da jeg enda en gang blir kastet inn i en ny katastrofetilstand...når  jeg får beskjed om at nå er det desverre ikke mer å tilby deg...eller har jeg innfunnet meg allerede med den situasjonen??...at jeg vet at når det er tomt,så er det tomt??...

...for min del så håper jeg det...jeg unner ikke meg selv å havne uti det uføret der enda en gang...jeg fikk vondt i magen og skjelvinger i kroppen bare av å lese noen avsnitt...hvordan opplever dere andre å lese det??...på samme måte som meg??...

...hmmm....tror ikke jeg skal gjøre det flere ganger...been there...done that...

8 kommentarer:

  1. Hmmm, det er jo en tankevekker det du skriver i slutten av bloggen din. Det er ikke så mye som er sikkert liver pleier jeg å spøke med og det er skatteseddelen og døden og begge to kommer garantert.

    Av og til tror jeg det er lettere å være den syke kontra de pårørende. De syke kjenner bedre dagsformen, men den kan ikke leses av de pårørende, ergo de har det vondere enn den syke.

    Det er jo også en positiv tankevekker at du faktisk har fortrengt noe av de verste dagene du hadde, men forteller meg også viljen du har til overlevelse. Klem, Egil

    SvarSlett
  2. Huff da, dette er ikke den Synni jeg er vant til, men at du har noen vanskelige dager er vel helt naturlig.

    Som du sikkert vet har jeg fulgt bloggen din i lange tider, og jeg har alltid opplevd deg som positiv og med en galgenhumor som har vaska seg. Du beklager deg aldri, sutring er ikke din sak tror jeg, du blir heller flyforbanna og det er slik vi liker deg Synni.

    Dere er så dyktige begge to, hver gang gubben din er hjemme jobber han som en helt. Terassen blir kjempestor, her har du plass til mange blomster, hagesenteret gleder seg til at du kommer, du er vel sikkert en av de beste kundene der. Jeg gleder meg til å se bilder derfra når den er ferdig.

    Ta godt vare på deg selv og lev i nuet, hva som var kan man ikke forandre, og hva som kommer vet vi ikke noe om.

    SvarSlett
  3. Kjære du.
    Midt oppe i alt du får til, alt du mestrer, og i ditt intense livsmot, livsglede og livsvilje, så hviler det jo en mørk sky. Du lar den ikke ta overhånd, det er beundringsverdig! Jeg skjønner at godt at du begynte å skjelve da du leste begynnelsen av bloggen din, jeg har 100 sider med dagboksnotater fra da jeg var midt i katastrofen til min datter, noe jeg hadde tenkt burde bli en bok til helsevesenet, til lærdom og ettertanke. Men de gangene jeg har prøvd å gå inn for å redigere, og lage flyt i teksten, så er jeg rett tilbake i marerittet, og det er jeg ikke klar for enda.
    Jeg ser hva Egil over her skriver, at de pårørende har det vondere enn den syke. Vi har ikke den fysiske smerten, men vi har nok kanskje den største angsten, ihvertfall opplevde jeg at min datter var psykisk sterkere. Hun mobiliserte alt av positiv energi for å leve et mest mulig meningsfylt liv, og det er kanskje den største forskjellen på friske og alvorlig syke mennesker. Mens vi friske går rundt og er livredde for den syke, så går den syke rundt og er mest fokusert på det som er aller viktigst; nemlig de gode opplevelsene, de små hverdagsgledene, nærheten til de man er glad i. Som du sier; livet er her og nå! Forøvrig synes jeg det er bra at du også skriver om "den mørke" skyen, og hva den innemellom gjør med både tankene, følelsene og livet ditt.Det tar uansett ikke bort din evne til glede, engasjement, og livsmot! Jeg heier på deg Synni! På både solskinnsdager og uværsdager! Varme tanker fra Wenche

    SvarSlett
  4. Hei Mamma! :)

    Du har etterlyst kommentar så her har du den hehe.

    Først å fremst vil jeg bare si noe til alle dere som opp gjennom bloggen har skrevet hvor fælt det må være for pårørende....

    JEG går ikke å tenker at Mamma er dødsyk og ikke er her om så og så lenge til enhver tid.

    Mamman min er syk, ja , det er noe forbanna dritt, men sånn er det bare, og det blir ikke bedre av at jeg skal gå med klump i halsen å grine meg i søvn å synes synd på meg selv hele tiden.

    Selvfølgelig har jeg mine dager der jeg synes det er helt forferdelig at en dag er ikke mamma her,og jeg føler meg totalt ensom og alene i verden og lurer på hvordan jeg skal klare meg uten henne. Men de går heldigvis fort over... For mamma er jo her NÅ. HVorfor ta sorgene på forskudd??

    Og det værste syns jeg er når folk kommer bort til meg å spør hvordan det går med mamma, med ett toneleie som man skulle tro det var en begravelse man var i. Da blir jeg irritert å sier bråkjekt at mamma skal være med på nordsjørittet, jentebølgen og 7-nuten osv osv... mangen som blir litt paffe da, og ser gjerne litt flaue ut.

    Det er greit å spørre hvordan det går, men tenk over HVORDAN dere gjør det.....

    Det er uansett ingen garanti på hvor lenge man får være her på jorda, jeg har selv mista 4 venner, alle var friske å raske....

    ----

    Angående begynnelsen på bloggen, så har jeg lest den hjemla mange ganger (hjemla har jeg fra en av seriene jeg leser nå mamma hihi )..

    Nå føles det som jeg leser om noen andre, for mamman min har langt hår nemlig, og trener som en gal, så det kan ikke være henne som satt på julaften med gribb-baby sveis....(sorry mamma, det var det jeg tenkte når jeg så deg med dunet på hodet... det er jo sånnn gribb-babyer har... ) Og måtte på sykehuset fordi hun ikke klarte holde seg unna pinnakjøttet...det føles så fjernt på en måte, men alikevel så nært..

    jeg har kanskje bearbeida meg forbi hele starten på sykdommen... og det er like bra, for man kan fort sitte å gruble for mye, og det er ikke bra.

    Nå ser jeg bare frem til hver gang jeg treffer mamma og gleder meg til hun får hilse på barnebarnet sitt, noe jeg ALDRI trodde skulle skje når jeg fikk vite mamma hadde uhelbredelig kreft.

    Jeg synes også det er veldig greit at du skriver blogg så jeg kan holde øye med hva du driver med mamma hehe..

    Stå på mamma, jeg er stolt over deg! Du er den beste mammaen i verden! :)Jeg er kjempeglad i deg! :)

    Stoooooooooooor klem fra dattera di!! ❤

    SvarSlett
  5. Hei Egil!
    Når det er sagt,så har jo jeg hele tiden sagt at den sorg og de problemer jeg påfører mine nærmeste med min sykdom og død,er tyngre å bære enn det faktum at dette skal jeg dø av..
    Klem fra meg!

    SvarSlett
  6. Hei Bestemor!
    Tror nok at det inntrykket du har,er meg i et nøtteskall...og neida...jeg skal ikke dvele ved det som har vært...jeg skal heller glede meg over hver dag som kommer..
    Klem fra meg til trofast følger!

    SvarSlett
  7. Hei Wenche!
    Jeg kan godt forstå at du har problemer med å gå inn i det stoffet du skrev da alt var intenst og nært...det må nok en del bearbeidelse av tanker og følelser for å klare den jobben...
    Jeg kom på en liten tanke etter at jeg skrev det ovenfor her...min sorg og smerte er jo over den dagen jeg dør,det er kanskje da den verste tiden for mine etterlatte kommer...
    Ellers må jeg takke for mange gode ord fra deg og ønsker deg alt godt videre i din bearbeidelse av dagene som var...
    Klem fra meg!

    SvarSlett
  8. Kjæreste lille snuppa mi!!
    Så kjekt å høre fra deg også her inne da...men du har jo hjulpet meg en del med bloggen da,når jeg har holdt på å rive hårtustene av meg fordi jeg ikke får noe til...hihihi...

    Men det er også fint at du,som min pårørende,kan sette ord på dine følelser i denne sammenhengen slik at mine lesere også kan ta del i det...

    Du skriver at ingen vet hvor lenge man får være på jorda og det er sant,hadde bare alle lært seg å ta vare på det livet de har...mens de lever..altfor mange lever et heseblesende liv,plutselig en dag skjer det noe som gjør at de angrer på at de ikke tok vare på de dagene som var...det er viktig å ta seg tid til å leve mens man gjør det...

    Jeg ser også frem til hver gang vi treffes...nå når jeg skal bli mormor synes jeg jo det er litt dumt at du ikke bor her,men gleden er desto større over å få lov til å oppleve det å bli mormor...(og du vet at jeg føler meg ikke gammel av den grunn)...en stund var jeg redd for at jeg ikke fikk oppleve hverken et bryllup blant mine 4 barn eller å bli farmor/mormor,men nå har jeg snart begge i boks...kanskje blir det fler???..hihihi...

    Du er også den beste dattera i verden og jeg er kjempeglad i deg og like stolt over deg.
    Kjempestoooooooooooooor klem fra mamma,og snart mormor!

    SvarSlett