torsdag 25. september 2014

Mandag 22.9.2014 ...ny uke,nye muligheter...halleluja,burde jeg vel lagt til etter denne setningen...jeg er fremdeles blant de som  tasser og går...litt redusert i beina,men ellers føler jeg at alt begynner å komme på stell igjen...

...den forferdelige opplevelsen begynner å komme litt på avstand og livet begynner å innta den trygge formen...det kan vel i realiteten skje på nytt,men jeg velger å tro på at jeg har nok fra før av og slipper mer tull nå...så lenge det er liv er det håp...

...en annen ting som har kommet med den nye behandlingen vil jeg tro,er at huden min har blitt UTROLIG sensibel for all form for LITT hard behandling og plasterdelen på alle typer plaster...jeg kan se når jeg skal ta det av,at øvre lag av huden løfter seg og så pumper blodet inn i denne lommen...

...helt utrolig å se på...det stod også under bivirkningene at Afinitor kunne gi redusert sårtilheling og det er jaggumeg sikkert og visst...da jeg kom hjem fra sykehuset og skulle gå ut av bilen klarte jeg selvfølgelig å skrape meg på armen på øverste hjørnet av døra...

...huden ble selvfølgelig skrapt av som vanlig,så lite som den tåler,og blodet silte...det tok 4 døgn før blodet sluttet å piple...det er jo absolutt ikke normalt...og så lenge huden ikke er så glad for dette plasteret må jeg prøve å lufttørking om dagen og forsiktig plastring på natta med silketape,for ikke å grise til hele sengetøyet...

...dette syntes sykepleierne på kreftavdelinga var et lurt triks...

...vi skulle til byen en tur i dag,men fikk en telefon fra sykehuset på veien...sykepleieren min lurte på hva jeg gjorde og jeg sa som sant var...da lurte hun på om jeg kunne stikke innom en liten tur på poliklinikken...

...pga litt endring av timene tok jeg da blodprøvene på sykehuset,snakket litt med henne og og avtalte løpet fremover litt...hun b le lettere sjokkert da hun fikk se armene mine og sa at vi fikk ta det opp med legen når jeg skal til ham neste uke...hun skulle informere ham i alle fall...

...men alternativet er jo å kutte ut medisiner som forhåpentligvis skal redde meg en stund til,det er jo ikke så veldig positivt for meg da...                              

Tirsdag 23.9.2014 ...endelig er dagen kommet,nedtellinga er ferdig...tida for at Småfrøkna skal få satt på reguleringa er her...hun gleder seg faktisk som bare det og kan knapt nok komme seg i stolen før gliset går fra øre til øre...

...hun får bare reguleringen oppe denne gangen,så får hun nede om noen uker når den verste ømheten er borte...og da er jeg forsynt med mas for en stund gir jeg beskjed til henne om...hihi...blir spennende å se om det blir mye klaging på øm tanngard...jaja,det er hennes ønske,ikke mitt og godt er det...

...i dag har jeg influensa-lignende smerter i venstre arm og litt rundt om...bivirkning av den nye kreftmedisinen antakelig,men godt er det ikke...ei evig murring som er ganske plagsom i lengden...

Onsdag 24.9.2014 ...urolig natt,med masse svetting...akkja,på` igjen med den skiten,og ikke noe å gjøre noe med uten at det går utover min levetid...så alternativet er heller dårlig,rettere sagt ingen alternativ,selv om jeg vet at til syvende og sist er det jeg som bestemmer...

...må huske å ta med meg urinprøve i dag når jeg har time hos kreftsykepleieren klokka 9 på sykehuset...den ble ikke på fastende mage da,men nå har jeg heller ikke stått så lenge på den nye medisinen så da er det ikke så farlig...

...arbeidsplan i forhold til sykepleieren med diverse prøver og eventuelle spørsmål og bivirkninger...så det blir annenhver uke hos onkolog og kreftsykepleier...det ble fort til at det gikk en time hos sykepleieren,men det er greit at alt er i boks...

...har også hatt endel smerter i magen den siste tiden,så er det ikke det ene,så er det det andre...akkja,får ta det opp med legen på tirsdag på timen som jeg har hos ham...vi trappet opp til 60-60-60 mg OxyContin da jeg var hos sykepleieren for å se om det hjalp...

...men det er jo litt vanskelig å vite hva som forårsaket bedringen...det faktum i seg selv at smertene var på retur eller at økningen  av OxyContin gjorde smertene mindre...???...det viktigste er i alle fall at de har blitt redusert...

Torsdag 25.9.2014 ...i dag er det Broremann som skal til tannlegen klokka 9,og jammen ble det ikke null hull denne gangen også...det er jeg så fornøyd med...4 unger som kommer seg gjennom barndoms- og ungdoms-tid uten å få hull...hjelper at mamma maser litt,men de er også flinke til å ta ansvar selv...hurraaaaaa...

...på ettermiddagen dro pappa og Broremann til Stavanger for å delta på Treffpunkt som arrangeres av Kreftomsorg Rogaland annenhver uke...pårørende samles på Ostehuset i etasjen under hvor det nok blir diskutert både kreft,behandling og andre ting i livet som vi er opptatt av...

4 kommentarer:

  1. Hei, du er imponerende og jeg heier på deg. Masse klemmer fra en du ikke kjenner eller noengang har møtt, men som er fast følger av bloggen din:-)

    SvarSlett
  2. Stor klem til deg Synnøve, ikke alle hadde maktet det du går igjennom.

    SvarSlett
  3. Krysser fingre for deg.
    Du er en fighter på alle områder!

    SvarSlett
  4. Hvil i fred kjære Synnøve <3 Tankene går til Odd og jentene <3

    SvarSlett