12.7.2005,17.45. Endelig er timen kommet. Jeg kommer inn på venterommet til brystpoliklinikken og ser meg rundt..damer i alle aldre,men stort sett eldre enn meg..alle ser like nervøse ut. Vi ser prøvende på hverandre,prøver å holde maska. Noen har mennene sine med seg. Andre ikke. Jeg har valgt å gå alene. Da slipper vi å styre med barnevakt..de er det ikke flust av. Og på en måte føler jeg behov for å takle dette alene,å ha kreft er en ensom sykdom,veldig ensom...
Endelig er det min tur,mammografi er første post. Brystene blir skvisa inn mellom to gjennomsiktige plater,mest mulig av brystet må inn,så her nytter det ikke å være sjenert...Har hørt så mye om hvor vondt dette skal være,men det synes ikke jeg... Begge brystene blir scannet,så er det ut på venterommet igjen mens legen sjekker resultatet. Vente,vente...dette skal bli noe av det jeg gjør mest i årene fremover,alltid vente på ett eller annet....
Så blir jeg ropt inn igjen til ultralyd,jo det viste seg å være en svulst på mammografien,over 2,7 cm i diameter,rett under kanten på brystvorta. Ultralyden viser det samme,en stor flekk vises på bildet,men de ser bare den ene.. Det er jo positivt... Så er det ut på venterommet igjen...
Lege,klinisk undersøkelse og biopsi er neste.. Jeg legger meg på benken og han klemmer på brystene,kjenner under armene og sjekker alle lymfepunkter. Så skal de ta biopsi...stikker en tykk nål inn i svulsten og roter rundt. Det er jæ... vondt,har mest lyst til å skrike,de stikker flere ganger rundt omkring for å ta ut vevsprøver. Etterpå er det ut på gangen igjen,vente,vente..
Noen kommer og noen går mens jeg sitter der,det går på rundgang. Så er det min tur igjen. Legen er alvorlig når jeg kommer inn,ser prøvende på meg. Nå,hva tror du selv?,sier han. Jeg sier at jeg er sikker på at det er kreft og at det sikkert har spredd seg til lymfene også. Samtidig tenker jeg at han vil at jeg skal si det selv,at jeg skal sette navn på sykdommen min. Du har nok desverre rett i at det er kreft sier han,men foreløbig ser vi ikke at det har spredning. Han spør om jeg vil ha brystbevarende operasjon eller ta hele brystet. Jeg velger brystbevarende operasjon når han sier at det er like sikkert som å ta hele brystet. Vi snakker om funnet,løst og fast,ting går rett inn og rett ut... Han sier han vil sette meg opp til operasjon snarest mulig,så jeg slipper å vente så lenge.. Det er både positivt og negativt at det er midt i sommerferien,mindre operasjoner,men også mindre folk på jobb.. Jeg vil få brev i posten om tidspunkt for operasjon,vente,vente.. Jeg går ut med titusen tanker i hodet.
Været er fremdeles like flott,men jeg kan ikke glede meg over det... Jeg setter meg på benken på lekeplassen utenfor sykehuset for å få på plass alle inntrykk,tanker og følelser før jeg kjører hjem. Det hele føles som et mareritt,men mareritt våkner man av,dette gjør man ikke.. dette marerittet skal følge meg hver eneste dag,time,minutt,sekund....jeg har ondartet kreft...... skal jeg dø fra ungene mine....?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar