Dagene går... hver dag er dagens post et spennende øyeblikk samtidig som hver dag er en bunnløs fortvilelse... Tre dager etter at jeg får beskjeden om at jeg har kreft må mannen reise offshore igjen. Vi blir enige om at det beste er å la livet fortsette som før. Ingen kan gjøre noe for meg likevel.. Jeg bruker dagene til å kose meg med ungene.
Så kommer endelig brevet jeg venter på. Operasjonsdato er fastsatt,innleggelse blir 25.7.2005. Hva skal jeg finne på for å få dagene til å gå ...vente,vente... Jeg gruer meg til det løpet jeg skal begynne på. Operasjon,cellegift,strålebehandling. Heldigvis vet jeg ikke enda hvor slitsomt dette kjøret skal bli. Det er fordelen med å gjøre ting for første gang...
Vekta går nedover,det blir dårlig med mat på meg,det finnes ikke matlyst. Jeg bestemmer meg for å ta med meg ungene til min søster igjen. Vi setter oss på toget til østlandet onsdag 20.7.05 og blir der til lørdag 23.7.05.
Jeg skal innlegges på mandag og jeg lurer på hva som venter meg.. Søndagen blir en evig runddans i grøss og gru. Prøver å pakke for ungene som skal til farmor og farfar og mitt eget... Jeg tenker stadig tilbake i tid...tenker på hvordan livet var da og da.. da visste jeg ikke noen ting om kreften og alle lidelsene den kommer til å påføre familien min...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar