fredag 6. mars 2009

Tid for fellesskap.

26.7.2005. Den nye dagen kommer med det samme flotte været. Etter møysommelig å kreket meg ut av senga går jeg bort til vinduet og drar gardinene til siden. Blå himmel og en vakker sol,man er bare nødt til å bli i godt humør... men jeg skulle jo så veldig gjerne ha vært hjemme på terrassen min med alle blomstene mine.. og plukket dagens modne jordbær i min lille åker.. og unger som springer lykkelig rundt i hagen. Men jeg er på sykehuset,ferdig med det.

Morgenstell og frokost,så er vi litt mer i form til skravling i dag... Vi er 5 damer i forskjellig alder,jeg er yngst,41 år og den eldste nærmere 70. Forskjellige på mange måter,men en ting har vi felles,sykdommen. Operasjonene er fra brystbevarende,med og uten fjerning av lymfer,til full fjerning av brystet. Vi snakker mye sammen i løpet av dagen og får en samhørighet som skal bli veldig viktig i tiden fremover.

Slik fortsetter de neste dagene. Det en en åpenhet av det sjeldne mellom oss og alle tanker og følelser vi har kommer fram og det er ingen sjenanse mellom oss. Vi kikker spent på hverandres pupper,operasjonssår og mangel av pupp. Vitser fra mobiler,den ene grovere enn den andre,så magemusklene får trent seg og operasjonssårene strekkt seg.

Det nærmer seg helg og utskrivelse for noen på rommet . Den siste kvelden alle er samlet kommer mannen til den ene damen med baileys og pærecider,dette har noen av oss drømt om... (inkludert undertegnede),chips og litt frukt så den kvelden har vi "fest" på rommet med sykepleiernes velsignelse,den ene fikser isbiter til oss. Kveldsvaktene kommer innom og lurer på om vi skal ha kveldsmat,vi bare ser på dem og ler. Mye god mat i god drikke sier vi... Latteren runger høyere og høyere utover kvelden. En lege åpner døra og kikker inn og lurer på hva som skjer... En nattevakt kommer inn og ber oss dempe oss litt,det begynner visst å bli sent... Det blir litt fjolling i sengene etter at vi har lagt oss,men de fleste av oss sover godt den natta,kreft får være kreft.

29.7.2005. Oppbrudd. I dag er det flere som skal hjem og det blir flere avskjeder med klump i halsen og lovnad om å holde kontakten. Telefonnummere blir byttet mens det pakkes. Jeg får bare reise hjem på perm for helga.

Mannen min kom hjem fra jobb i dag og han og ungene kommer for å hente meg. Godt å komme hjem.. Det er 24 gr og kjempefint vær. Det blir en kjempefin helg,selv om formen ikke er helt på topp..

10 kommentarer:

  1. Hei Synni :o)

    Jeg heter Eva er 39 år fra Østfold, har fulgt med på bloggen din.. Jeg har en mor med føflekk kreft som har spredd seg rundt i kroppen ink hjernen, så har og vil ha en tøff tid fremover...

    Jeg fant denne bloggen, da jeg om dagen leser alt jeg kommer over med tema kreft..
    Hvorfor? Aner ikke, blir ikke veldig mye lystigere av det, men føler jeg må vite, Alt..

    Men jeg måtte bare legge igjen noen ord til deg, du har en styrke og et livshumør jeg aldri har sett maken til. Fantastisk menneske, som skriver så flott om noe så trist.. Så masse takk til deg, lykke til på ferden videre.
    Eva.

    SvarSlett
  2. Hei Synni! Kom over bloggen din fra Kreftforeningen.no. Må bare si at du skriver utrolig bra om et vanskelig tema. Du vil helt sikkert være til stor hjelp og inspirasjon for andre i din situasjon og for oss som kjenner noen i samme situasjon....og ikke minst for barna dine som får lese dine tanker den dagen i framtida du ikke lenger er her (håper det blir leeeeeenge til!!!!). Tusen takk for at du deler. Du virker som ei flott dame, som ikke fortjener slik en skjebne. Tenker på deg. Grip dagen! Klem fra ukjent

    SvarSlett
  3. Hei! Jeg er en av dem som hadde gleden av å dele som med deg, og ja jeg er glad sykehotellet ikke var ferdig for det var gøy. Montro om dine lesere tror jeg er gal, det var kjekt og det var veldig gøy - så smarte de var på sykehuset som la oss sammen. Vi har holdt kontakten når problemer dukket opp, vonde armer medisinering, bivirkninger og ikke minst minnene om latterkrampene. Tårer smeltet under syk galgenhumor - og små sms til hverandre gav trøst i vanskelige dager. Jeg var den som hadde full "pakke" behandling og hvis noen lurer på hvordan du kan huske alt - så kan jeg bekrefte at det meste står for meg også som en film. Husker du dagen da alle skulle til kontroll hos kirurgen noen uker etter opr? Jeg skulle egentlig ikke dit, men reiste ut og stakkars kirkurg som trodde han hadde gjort feil - vi var alle på gangen fra morgen til du skulle inn som siste pasient. Stakkars deg som var yngst og som fikk den verste melding - men også det fikk vi dele frykten for at ikke alt var som det skulle. Vi har ikke jevnlig kontakt, men vet hvor den andre er - og jeg er glad for alle "carpe diem" variasjoner du, som mest rammet, har sendt meg. Jeg kan nå si at jeg 5 uker etter å ha fått ny pupp er gladere enn på lenge. Anbefaler alle som leser dette å bruke sms til venner og bekjente, små god ord er bedre enn medisin. Mine medstudenter sendte meg tanker fra inn og utland og da visste jeg at jeg betydde noe for noen andre enn de som slet rundt meg daglig. God hjelp fikk vi også på kreftforeningens senter Montebello på Lillehammer. Men mest av alt betyr kontakten som kan skapes mellom folk som har opplevd hva sykdommen kan gi av "bivirkninger". Du er tøff Synnøve - og jeg er sikker på at du hjelper mange med å utlevere dine egne erfaringer. Stå på videre venn!

    SvarSlett
  4. Hei.Hva skal jeg si....? Jeg må vel bare bøye meg i støvet og si takk. Og ja,det er bare å spole filmen på rett plass og skrive... Klem fra meg

    SvarSlett
  5. Hei! Dette var et fint innlegg. Jeg ble litt glad, tross alt. Det er viktig å kunne kose seg, uansett hvilken situasjon en er i.

    Jeg er snart 20 år, og min far har også kreft. Vi fikk på fredag vite at behandlingen hans ikke har virket. Vi får vite i morgen om det mulighet for videre behandling. Det eneste vi vet sikkert er at han aldri kan bli kurert. Nå er det snakk om hvor mye tid han har igjen.

    Håper du har hatt en fin helg. Jeg kommer til å følge med bloggen din.

    Klem Kjersti

    SvarSlett
  6. Hei Kjersti! Føler med deg og familien din. Dere går gjennom en tung tid,men faren din må bare grave fram alt pågangsmot og livsvilje han har for å leve lengst mulig! Det er en veldig tøff tid rett etter at man har fått beskjeden med mye gråting og bekymringer,men etterhvert klarer man å planlegge mer enn 2 dager frem i tid.Jeg bestillte nettoppp sydenferie 6 mndr frem i tid!!! Og dit skal jeg,om jeg så måtte ha hele sykehuset på slep!!! Så kommer håpet og bestemmelsen om at "jeg skal leve lengst mulig". Dermed basta. Til å begynne med tenkte jeg bare død og bagravelse,men nå har jeg utsatt det til den tid kommer at det virkelig er nært forestående... Nå har jeg gode dager hvor latter og galgenhumor preger dagene mine og folk rister på hodet og ikke kan forstå at jeg har en så alvorlig diagnose. Du ser jo så frisk ut,alltid! Det kan jo være en fordel da,hehe. Skulle dere ha behov for noen å snakke med i samme situasjon,er det bare å ta kontakt. Bare fint å hjelpa. Og jeg tror snart jeg vet alt om hvilke rettigheter man har! Gi din far en trøstens klem fra meg!

    SvarSlett
  7. Enig med deg Synne! Gjør evt klar begravelses tankene, gjem notatene og vit at de er der hvis noen skulle trenge dem, og så glem det inntil videre. Selv studerte jeg som middelaldrende, gjorde sprø ting og brukte søvnløse netter til å strikke. Hvordan var det nå med deg - husker noe om et stort kjøp perler og smykkekunst. I går fortalte jeg noen venner at jeg var redd hunder som gjødde når jeg var ute med min hund - og de trodde jeg var helt sprø - hvordan kan man være redd bikkjer når man har en slik diagnose hengende over seg? spurte de! Jeg vet med meg selv at jeg har fått tid til å vise mine nærmeste, mine venner og mine kollegaer hva jeg virkelig står for som person, og det er noe av det jeg har brukt de siste årene på : vise at ikke alle med kreft forsvinner med en gang - mange lever lenge - og man glemmer å tenke at mange overlever. Det er masse som er farlig og mange som rives vekk av andre årsaker enn sykdommen, uten å ha fått "sagt det de vil" i utvidet betydning. Stor klem til deg og til alle som tar håpet og lærdom av det du gjør. Her passer det vel helt med "carpe diem"

    SvarSlett
  8. Hei ! Har selv en mamma som har uhelbredelig føflekk kreft som har gått til hjernen , og der kommer den igjen og igjen men man får ta en dag av gangen sier jeg .

    SvarSlett
  9. Kjære Synni.Etter at jeg fant bloggen din,må jeg nåJ inn og lese om du har skrevet noe nytt hver kveld.Jeg ble selJv operet for brystkreft nå i sommer,og holder nå på med cellegiftbehandling.Jeg tenker på deg og vil ønske deg alt godt.

    SvarSlett
  10. Hei. takk til deg som har funnet bloggen min!Lykke til med cellegift og videre behandling...tror nesten jeg kan si at jeg vet hvordan du har det! Finn fram styrken og troen i deg selv på at dette skal du klare!! tenk positivt og finn det som er livskvalitet til deg selv..ikke gjør ting som ikke gir deg noe,si nei til ting du "synes eller burde" gjøre,kanskje fordi andre krever eller forventer det...det er et tøfft løp du skal igjennom før du er ferdig,så ta vare på deg selv,tillat deg å legge deg nedpå når du føler behov for det..men samtidig vil jeg si at når formen er som verst og du helst vil bure deg inne er det utrolig hva litt frisk luft kan gjøre!! Lykke til,skal tenke på deg! Mange varme klemmer fra meg!

    SvarSlett