søndag 28. februar 2010

Siste rest av vinterferie..

Fredag 26.2.-søndag 28.2.2010. Natt til fredag ble ingen god natt,nei...heller tvert i mot.. jeg verka og verka og var mye våken,så jeg starter ikke på langtur utkvilt og opplagt,nei....og som co-pilot må jeg jo holde meg våken også..jaja,det går vel på et vis..

Når klokka nærmet seg 11.30 var jeg og min eldste sønn klar for avgang. Vi skal på besøk til eldste datter/storesøster i Kristiansand,som har flyttet inn i nytt hus. Sjåføren er kjempeflink og får bragt oss velberget frem ,i egen bil,til rett adresse på nyinnkjøpt GPS. Greit med godt utstyr i bilen..

Vi koser oss sammen hele helga,med god mat,shopping og avslapping(godt med litt barnefri etter 2 uker som alenemor),før vi setter oss i bilen på søndag,med nesen rettet hjemover. Vi starter tidlig,så vi har veien nesten for oss selv så godt som hele veien hjem.

Vi er hjemme kl 15 og jeg kjenner at jeg er klar for en strekk og middagskvil. Gjespet fælt ei stund på vei hjem,men måtte holde øyene åpne. Det gjorde godt! Etterpå koste vi oss alle sammen med vafler,boller og brus...en litt forsinket bursdagsfeiring for mannen min som hadde bursdag mens han var offshore.

Etter klesvask og klargjøring av klær og sekker for ei ny skoleuke må vi bare innse at ferien er over for denne denne gang,en måned til neste...kjekt så lenge det varte...

Jeg ser frem til mars måned,det går mot vår(selv om det ikke ser slik ut når jeg ser ut vinduet,snø så langt øyet kan se...) og jeg er omsider ferdig med opp-pussinga.. Nå skal jeg hvile på laurbærene og bare kose meg,ingen store prosjekter på ei stund,nei!!

Nå er det familiekos som skal prioriteres.. Småfrøkna har flere ganger sagt at hun gledet seg til jeg var ferdig,for det var så lite tid til kos og sitte på fanget... Og jeg må bare si meg enig,har litt dårlig samvittighet der... Det har blitt litt lite tid til kos.. Men: ny måned,ny tid,nye muligheter....

4 kommentarer:

  1. Jeg har fulgt bloggen din en stund, og må bare bøye meg i støvet;)) Jeg beundrer ditt humør og ikke minst styrke din. En frisk person hadde hatt problemer med å følge ditt tempo. Stå på videre og lykke til med Holmekollstafetten i mai. Det klarer du kjempebra;)) Hilsen Bente

    SvarSlett
  2. Jeg er også uhelbredelig brystkreftsyk. Har svulst under brystbenet og spredning til mange lymfer i armhule, og litt her og der...

    Jeg er 45 år har tre barn på 9, 16 og 17 år. Hadde første runde med denne sykdommen i 2003. Fikk påvist spredning i april 2009.

    Godt å se at du har en god hverdag med lite smerter. Lurer litt på hvordan energien din er? Jeg sliter mest med at jeg blir fort sliten. Blir imponert over å lese at du skal gå Holmenkollstafetten. Enig i at så lenge det er liv er det håp. Stå på! Klem fra meg

    SvarSlett
  3. Hei Bente! Takk for gode ord!! Kjekt å ta med seg på veien . Glassbollen min fylles stadig opp med positive ting,men den kan aldri bli for full... Klem fra meg.

    SvarSlett
  4. Hei Anonym. Kjekt å høre fra deg,men trist å se enda en kvinne med uhelbredelig diagnose...begynner egentlig å misunne mannfolka jeg som ikke har puppr(stort sett da,hihi),selv om jeg vet at også de kan få brystkreft,men det er sjelden.
    Overskudd ja..for det første så prioriterer jeg alt som gir meg god livskvalitet. Uansett hve det gjelder. Jeg tillater meg å ta en middagskvil hver dag..så lang som jeg behøver. Jeg startet opp etter siste behandlingsrunde,igjen,å gå lange turer i frisk luft. Så gikk jeg ober til å trene med noe som heter Aktiv på dagtid. En treningsgruppe for alle som sliter med noe.. Har også et stort fokus på den sosiale biten. For hver måned som gikk fikk jeg mer og mer overskudd. Middagskvilen gikk ned fra 2-3 timer(og fremdeles trøtt) til nå ca 1,5 time(utkvilt og opplagt til ungene kommer hjem fra skolen). Jeg trener 3 dager i uken med dem og svømmer i svømmehallen med ungene på lørdag. Har også meldt meg inn i Turistforeningen og har vært på mange flotte fjellturer. Formen,humøret og overskuddet har hatt et utrolig oppsving med treningen,så jeg anbefaler det på det sterkeste. Kan nok være tøfft å komme i gang,men det er verdt det!! Legen min på kreftpoliklinikken sier at dette er noe alle kreftpasientene deres burde gjort,men desverre er ikke realiteten slik..Jeg har også mindre smerter etter at jeg begynte å trene. Ellers er jeg positiv og opptatt av at jeg skal ha det godt,til tross for min uhelbredelige diagnose. Håper dette gir deg noen svar. Du kan jo også kontakte meg via mail dersom du vil det. Nysvett treningsklem fra meg.

    SvarSlett