Hår eller ikke hår...

Etter mange mail,spørsmål og henvendelser angående dette å miste hår,tapet av hår for oss forfengelige kvinner og hvordan jeg opplevde dette skriver jeg litt om dette emnet i dag,selv om det også står tidligere i bloggen.

Tirsdag 17.8: Har klipt meg i dag,håret mitt er nå litt lengre enn det var før jeg begynte på cellegifta i oktober 2005...en seier å være tilbake der jeg var(men jeg går hele tiden og gruer for at noen skal si at: sorry,nå er det på`n igjen...)..

Jeg har hatt langt hår nesten hele livet og det var et av mine verste øyeblikk den høsten jeg ble behandlet(2005), å måtte innse at jeg kom til å miste det lange håret mitt...(forfengeligheten lenge leve..jeg for min del bruker å si det slik at den dagen jeg ikke gidder å bry meg om utseendet lenger,har jeg ikke lenge igjen...)

For friske mennesker som kan velge om de vil ha barbercut,kort eller langt hår er ikke dette noen big deal...men har du først fått kreft,slag etter slag i trynet,livet henger i en tynn tråd,du er syk,utslitt og deppa og på toppen av det hele må du miste hår,øyevipper,øyebryn,hår både her og der..din identitet og ditt ansikt utad mot verden.. For oss som mener at håret er viktig,selv om cellegifta skal gjøre oss bedre,er det mange tunge tanker rundt dette...

Andre cellegift,tiende dagen var svaret jeg fikk om når håret kom til å begynne å dette av...det stemte på dagen..utrolig...(jeg hadde 6 FEC-kurer,for de som lurer),det var grusomt å innse det...fra den dagen lagte jeg hestehale og gikk med den ca 1.5 uke...da hadde mesteparten av panneluggen forsvunnet..

Etter å ha klødd noe vanvittig i hodebunnen i et par uker(normalt)(og det var løse hår overalt etter meg) innså jeg at jeg bare måtte gi opp..jeg tok ut strikken,gikk i dusjen og vasket håret..det var svart på gulvet rundt meg(og det var forferdelig å se)..da jeg så meg i speilet etterpå var det flere plasser med bare flekker...

Jeg tok fram hårklippemaskinen,med tungt hjerte,og barberte vekk det jeg klarte foran,resten måtte mannen min hjelpe meg med...så var det å skrubbe hodebunnen,bli kvitt vonde flasseflekker og smøre med bodylotion...det føltes deilig..

I det øyeblikket da alt var over kjente jeg det egentlig som en lettelse..dette hadde jeg jo tenkt på og ventet på siden jeg fikk beskjed om at jeg kom til å miste håret.. det var slutt på på svie og kløe,nå var det bare å vente på at håret skulle begynne å vokse ut igjen..alt annet hår på kropp og i ansikt var også begynt å forsvinne...

Etter at jeg hadde tatt håret med maskina fortsatte det å minske på resten av håret jevnt og trutt til det var bar skalle slik som på bildet under her..Det var kaldt(det var vinter),det kan jeg love dere...jeg som aldri har brukt lue i voksen alder måtte nå gå på butikken og kjøpe noen av den sorten..enkelte netter måtte jeg også bruke lue eller legge et hådkle over hodet...og bak i nakken...fyttikatta...jeg som aldri har likt hettejakker kjøpte alt som fantes av hettejakker for å få det lunt i nakken...og skjerf...

Etter læreboka skal håret egentlig ikke begynne å vokse ut igjen før en var ferdig med kuren,og vel så det for noen...men i mitt tilfelle begynte det å vokse nesten med en gang etter at alt håret hadde falt av..

Til jul samme året hadde jeg allerede tatt en stusserunde på babyhåret(se bildet over) som var i ferd med å bli over en cm,dette må en bli kvitt før det ordentlige håret begynner å vokse ut..

Sommeren 2006 hadde jeg fått hår,masse krøller og en ny frisyre(som jeg faktisk syntes at jeg kledde,men...)...o fryd o glede..forfengeligheten lenge leve..