søndag 1. mars 2009

Innleggelse 5D,(eg.4E),25.7.2005,operasjonsforberedelser.

Dagen er kommet,jeg skal legges inn.. et maratonløp er i gang... Jeg møter ungenes besteforeldre i inngangspartiet for avlevering. De skal hjem til farmor og farfar mens jeg er på sykehuset. Pappa er offshore. Avskjeden går greit og jeg rusler videre... Ååå,hvor jeg gruer meg. Jeg går til inngang 2 for registrering og får utlevert et armbånd med all info om meg. Jeg blir så sendt videre for blodprøvetaking. Deretter går jeg til 5D og blir tatt i mot av en sykepleier som ber meg sette meg på venterommet i påvente av organisering av rom. Får beskjed om at vi er flere i samme "ærend " og at de vil samle alle damene på ett rom.

En dame sitter allerede der og venter sammen med mannen sin,jeg hilser på begge. Hun gråter og virker veldig lei seg. Jeg ser at hun ikke har hår under hodeplagget og tenker mitt... Min største skrekk når det gjelder å få kreft har vært det å miste håret så dumt det enn høres ut.. Jeg har allerede fått beskjeden om at: joda,jeg kommer til å miste håret.. Ca 10.dagen på andre kuren... Etterhvert er vi 5 damer som sitter der på venterommet og venter,og vi danner et vennskap som skal bli viktig i årene som kommer. Vi begynner å snakke sammen og jeg begynner å dele ut litt av min galgenhumor i forhold til det å ha kreft.. Og etter hvert avløser det ene latterkicket det andre. Mannen til damen uten hår sier at det er første gang siden kona fikk kreft at han har hørt henne le og smile. Så godt at jeg kan være til glede da,midt oppi elendigheta...

Timene går og det er blitt ettermiddag før vi begynner å komme inn på rommet,den ene etter den andre.. Godt å få en seng å slappe av på... jeg er heldig og får velge meg vindusplass.. Ettermiddagen går med til samtaler med sykepleier og narkoselege og undersøkelse/beskrivelse av det kirurgiske inngrepet og journalføring av lege.

Jeg tar samtalen med narkoselegen veldig alvorlig for å forsikre meg om at jeg ikke skal oppleve samme mareritt som ved forrige gynekologiske operasjon: Operasjonsplanen gikk ikke helt som planlagt så det ble mye venting på oss som var satt opp på operasjon den dagen. Da det endelig var min tur viste det seg at journalen min var borte,den skal ligge på senga når man kjører ned til operasjonssalen. Det ble masse stress blant sykepleierne på avdelinga som hadde ansvar for å ha oss klar. Jeg ble t o m beskyldt for å ha rota den vekk.. Men jeg sa nei: her har det ikke vært noen journal. (Tabbe nr 1.)

Etter masse leting blant alle operasjonsklare pasienter fant de journalen min på en annen pasients seng på en annen operasjonssal. (Tabbe nr 2.) Så var det rene maratonløpet gjennom gangene og ned til operasjonssalen med meg. Der stod det et operasjonsteam som var helt stressa fordi de var helt utenfor skjema pga manglende journal. Jeg ble omtrent lempa fra senga og opp på operasjonsbenken og gjort klar til operasjon.

Fikk satt det stoffet i veneflonen som gjør at du blir lammet samtidig som narkosen skal settes. Men her skjer det altså en feil utført av menneskehånd: narkoseslangen blir ført ned i spiserøret i stedet for luftrøret,jeg får altså narkosen i magesekken istedenfor i lungene. (Tabbe nr 3.) Samtidig er jeg våken,men lammet,ute av stand til å få gitt beskjed om at: hallo! jeg er våken,ikke skjær i meg!!!!!! Jeg ligger der helt i panikk,ute av stand til å løfte en finger for å forhindre at de setter kniven i meg. Det er som å være med i en skrekkfilm. Jeg er livredd,prøver alt jeg kan å skrike,men det kommer ikke en lyd fra munnen min.. Så hører jeg en kvinnestemme si: det må være noe galt her,hun er for "lett". Da finner ansvarlig lege(kvinnen) ut at narkosen er satt feil av turnuslegen som fikk prøve seg. Jeg merker at røret han har ført ned blir dratt opp i full fart,ned med et nytt som de suger opp narkosen med,opp med det røret,så ned med et nytt rør i luftveiene,så mister jeg bevisstheten...heldigvis...

Etter at operasjonen er ferdig våkner jeg på Oppvåkningen. Så syk som jeg aldri har vært før.. Jeg har så vondt i magen at jeg omtrent slår krøll på meg. I tillegg til den gassen magen blåses opp med ved denne type operasjoner er den også stinn av narkosegass. Jeg kaster opp til magen vrenger seg. Sykepleierne springer fram og tilbake med spykarene. Halsen er også veldig sår etter alle de rørene som har vært ført opp og ned,jeg kan nesten ikke snakke.. Kjenner at det er noe som klør på låret og stikker hånda ned for å klø,den kommer blodig opp igjen. Jeg løfter på dyna for å se hva som skjer ... Det flyter med blod på madrassen. De har glemt å legge "bleie" mellom beina mine som er vanlig etter gyn. operasjoner.(Tabbe nr 4.) Sykepleierne får nok å gjøre med å rydde opp etter op.teamet.

Jeg forteller sykepleierne at jeg hadde vært våken under tabben med narkosen,de bare ser på meg...sånt skal ikke skje,sier de... De gir beskjed til ansvarlige lege ved operasjonen for at hun skal komme og snakke med meg om noen timer når jeg begynner å bli bedre. Jeg fikk også vite at de nesten hadde "mistet" meg,les dø,midt mellom operasjonssal og Oppvåkning. Når jeg først hadde fått narkose på rett plass hadde jeg fått så mye at det hadde blitt litt vel mye,så de måtte gi meg motgift i gangen midt mellom de to salene.

Da jeg fikk snakke med legen fortalte jeg ordrett hva som var blitt sagt og gjort. Det var jo ingen tvil om at jeg hadde vært våken nei,sa hun... Hun beklaget på det sterkeste og sa at hun kom til å ta opp dette med hele teamet for at dette ikke skulle skje flere ganger.

Dette er en opplevelse som har satt dype spor i meg og blitt et problem ved hver operasjon i ettertid; tårene triller hver gang jeg blir kjørt inn på en operasjonssal. Men det har også resultert i en veldig nøye oppfølging og observasjon ved senere operasjoner. Jeg blir møtt av et operasjonsteam som er fullt klar over mine traumer ved å utsette meg for nye operasjoner.. Aldri så galt at det ikke er godt for noe......

7 kommentarer:

  1. Jeg pleier ikke å kommentere på blogger, men fyttirakkern å panikk man må få når slikt skjer! Veldig glad for at det gikk bra. Stå på og lykke til videre:)

    - Julie, Asker

    (Klikket meg videre fra svekn-bloggen)

    SvarSlett
  2. Dette virker å bli en informativ og følelsesmessig tung historie.
    Det må koste deg mye....
    Takk!
    Inger

    SvarSlett
  3. Dette ser ut til å bli en følelsesmessig tung og samtidig informativ blogg.
    Det må være hardt for deg....
    Takk!
    Inger

    SvarSlett
  4. Håper ikke at den er for tung og følelsesmessig da. HÅpet bak bloggen er jo at noen vil ha nytte og glede av den. Jeg var veldig på jakt etter nyttig stoff da jeg fikk kreft,samtidig vil jeg gi friske mennesker et lite innblikk i hvor vanskelig og krevende et liv med kreft er.

    SvarSlett
  5. Du er så tøff! Og bloggen din er både opplysende, god, og bunnærlig. Stå på kjære deg=) Jeg ber.

    SvarSlett
  6. Jeg er overbevist om at dette blir til nytte og glede!
    Og jeg er takknemlig for at noen klarer å dele sin historie på en slik fin måte som det du gjør :-)
    Atter en gang takk :-)
    Alt godt fra Inger

    SvarSlett
  7. Hei Synni!
    Det er en utrolig sterk og trist historie...Jeg føler det på kroppen det du forteller..har gjennomgått mye av det samme som deg.Jeg har vært heldig ..foreløpig..men tankene mine er stadig redd for tilbakefall.
    Du er sterk som klarer å fortelle dette..beundrer deg for det.

    klem Mera

    SvarSlett