onsdag 1. februar 2012

Ettertanke og empati...

Tirsdag 31.1.12 ...sov faktisk hele natta til 6.50 i dag,uten å ha vært våken,blitt vekka av de forb.... kattene som skal inn og ut,ikke hatt hetetokter,ikke hatt tisserunder,ikke hatt liggevondt eller noen som helst ting...det var utrolig deilig og for en gangs skyld følte jeg meg uthvilt og opplagt da jeg sto opp...så det viser at det KAN gå an...det var rett og slett fantastisk...!!!...

....var faktisk -7.1 gr kl 7 i dag...og jeg har ligget med åpent vindu med det tynne sommerteppet mitt uten å ha fått frostskader eller våknet av at jeg frøs...jaja...og jeg har faktisk ikke gangsperr etter treninga i går heller...det var jo ganske så utrolig da etter å ha ligget på latsida når det gjelder treningsiden november...

...den siste uka har Småfrøkna blitt mer og mer opptatt av sykdommen min siden jeg i forrige uke sa(uheldigvis) at jeg skulle ta inn og ta bilder av lungene igjen...hun lurte jo selvfølgelig på hvorfor og jeg følte at jeg måtte i sannhete,at de hadde sett noen flekker på lungene som de måtte sjekke opp igjen for å finne ut om det er kreft...

...hun har forøvrig blitt stadig mer opptatt av sykdommen,både min og det hun måtte se på tv,ukeblader osv...og stadige spørsmål til meg...lurer på hvordan og hvorfor får man kreft...hvorfor blir noen friske og andre ikke...hun vet jo at min sykdom er uhelbredelig(men ikke at jeg kommer til å dø) og lurer på om det ikke er farlig da hvis det er noe på lungene...ja,hva svarer man da...

...hun er også veldig opptatt av alt om kreft og kreftsyke...i skremselsvideoene på tv for tida med røyking og kreft i lungene..og lurer på hvorfor de røyker da,hvis de kan få kreft og dø av det...???...ja,hva svarer man da,når hun ser både kjendiser,familie og alle andre som røyker...

...samtidig så viser hun en utrolig omsorg og empati for meg,til å være bare10 år(snart)...hun kommer stadig med spørsmål om jeg har vondt(selv om jeg sjelden sier til ungene at/om jeg har vondt),om jeg har det bra selv om jeg har kreft,om jeg synes det er dumt at jeg har kreft osv...en omtanke jeg skulle ønsket hun skulle sluppet...barn skal være sorgløse,men desverre er det ikke slik...

3 kommentarer:

  1. Hei Synni!
    Har dere vært inne på tanken å la en kreftsykepleier e.l. snakke med Småfrøkna. Det kan bli for mange spørsmål og får ikke ungene svar, ja da blir det også galt, da lurer de enda mer. Grensen for hva man skal fortelle ungene vet ikke vi som foreldre engang, enda vi tror vi kjenner dem best, men det vet proffene.
    Klem fra Janne

    SvarSlett
  2. Herregud så heldig du er!!! Jenta høres jo ut som hun ikke holder noe tilbake, men spør og graver om tankene sine.... Noen barn er bare redde inni seg, og greier ikke snakke om det de uroer seg over.
    Desverre for dere er det et skikkelig vanskelig tema, og ja, barn skal være sorgløse, men verden er ikke sorgløs, og du er heldigvis der til å hjelpe henne til å takle det...og DET er jo noe!
    Så stå på Synni! Hun er skikkelig heldig som har deg til mor:-)

    SvarSlett
  3. Hei til dere begge to!!
    Nei,det er ikke alltid like lett når det gjelder barn å vite hva man skal svare og ikke,men til nå har det vel egentlig gått greit...vi har kreftsykepleier i kommunen når det blir behov for litt mer hjelp til spørsmål og vanskelige problemstillinger,så vi er heldige sånn..men vi er fremdeles klare på at resultatet av sykdommen min ikke skal komme på banen enda...jeg kan fremdeles ha maaange år igjen å leve,vi vil la barna være forholdsvis sorgløse så lenge som mulig...
    Klem til dere!

    SvarSlett